RHDV og EBHSV er liste 2-sjukdommer som betyr at de er meldepliktige til Mattilsynet ved mistanke og påvisning i Norge. RHDV forekommer sporadisk hos tam og viltlevende kanin, mens EBHSV ikke har blitt påvist.

Her kan du lese mer om RHDV hos kanin. 

Smittestoff og smitteveier 

Lagovirus er svært smittsomme og forårsaker en akutt, for det meste dødelig, leverbetennelse. Virusene gir sykdom hos voksne harer og harer under 2 måneder i alder gjennomgår kun en subklinisk infeksjon. 

Smitteveien er hovedsakelig via direkte kontakt mellom dyr, men kan også forekomme indirekte via aerosoler, avføring, kontaminert vegetasjon, mat, vann og miljø, utstyr osv. Virusene kan også passivt overføres med andre dyr, som rovdyr, fugler, insekter og mennesker. Virusene skilles ut via avføring, urin og respirasjonssekret. 

Utbredelse / epidemiologi 

Både RHDV og EBHSV framkom på 1980-tallet. 

European brown hare syndrome ble rapportert for første gang fra Sverige og har siden spredt seg til flere europeiske land, men er så langt ikke påvist utenfor Europa. RHDV spredte seg til Europa fra Kina og spredte seg deretter ila få år også til Asia, Sentral-Amerika og Afrika. 

EBHS er en sykdom hos brunhare (Lepus europaeus), men det er også påvist tilfeller hos fjellhare (Lepus timidus) og italiensk hare (Lepus corsicanus). Sykdomstilfeller hos andre arter er begrenset til områder hvor brunharer lever sammen med disse artene. 

Rabbit Hemmoraghic Disease har hatt store økonomiske konsekvenser for kaninavl og har også desimert ville kaninpopulasjoner, noe som har hatt negative konsekvenser for dyrearter som har hatt kanin som en viktig del av dietten, blant annet for gauper i Spania. 

I 1996 ble RHDV introdusert til Australia i et forsøk på å kontrollere de enorme ville kaninpopulasjonene i landet. Dette startet en epizooti som fortsatt pågår. 

I 2010 dukket et nytt virus opp i Europa som ble kalt RHDV type 2 (RHDV-2). Dette viruset har kanin som primærvert, men kan også infisere og forårsake RHD-lignende sykdom hos andre harearter. Viruset har spredt seg over hele verden, inkludert Australia, i løpet av et par år, og har i stor grad nesten erstattet RHDV-1. 

Sykdomstegn og diagnostikk 

Sykdommene oppstår vanligvis raskt og sykdomsfasen kan være perakutt (akutt død), akutt eller subakutt/kronisk. Perakutte og akutte former er vanlig hvor dyrene er mottakelige. Akuttfasen kan vare i 2-4 dager hvor dyrene viser tegn på apati, anoreksi og nevrologiske tegn (opistotonus, kramper, padling, ukoordinerte bevegelser) og respiratoriske tegn (dyspne, blodig væske ut fra nesen). 

EBHSV kan ha et lengre forløp og død kan forekomme 2-7 dager etter infeksjon. Andelen harer som viser subkliniske og kroniske tegn er høyere (30-50%) og mortalitetsraten er lavere (40-60%) sammenlignet med RHDV-infiserte kaniner. 

Hos ville harer kan man observere endret atferd, f.eks. fryktløshet, slapphet, hopping i lufta, sirkelgange, inkoordinasjon, kramper, respirasjonsdistress) før døden. 

Kaniner og harer med subakutte og kroniske former overlever lenger og utvikler gulsott, samtdig med vekttap og letargi. Dyrene dør vanligvis pga lveversvikt, men noen dyr kan overleve. 

Obduksjonsfunn ved bade RHD og EBHS kan være blodig væske fra neseborene. Ved subakutte og kroniske former kan man se ikterisk misfarging av øretuppene og slimhinnner. Innvending ser man leverskader (nekrose og degenerasjon) og leveren er svullen, blek, skjør og med en gulbrun farge og et lobulært mønster. Milten kan ha stuvning og være forstørret. Koagulasjonen er dårlig og det kan forekomme punktblødninger i nesten alle organer. 

Tabell 1. Oversikt over lagovirusene. 

Diagnostikk 

Begge virussykdommene er karakterisert av typiske kliniske tegn og karakteriske obduksjonsfunn, men laboratoriediagnose er anbefalt. Lever og milt er de beste organene å bruke til diagnostikk ettersom de inneholder store mengder virus.