På Østlandet er det nå mange folk som synes parasitten er så plagsom at de lar være å jakte, plukke sopp og bær eller gå på tur i skogen i svermingstida på høsten.
Smittestoff og smitteveier
Hjortelusflua (Lipoptena cervi) er en blodsugende parasitt på rådyr, elg og hjort (rein).
Kroppen er ca. 5 mm lang, brun, flat og med kraftige klør på beina, mens hodet er bredere enn langt (bilde 1). Insektet klekkes fra en puppe om høsten og har da vinger, men kaster vingene ved funn av en vert. Etter første blodmåltid svulmer bakkroppen opp (bilde under).
Sykdomstegn og diagnostikk
Hjortelusflua har tradisjonelt sett blitt betraktet som plagsom, men ufarlig for dyr og mennesker.
Høsten 2006 og vinteren 2007, samt vinteren 2014/15, var det to utbrudd med omfattende, bilateralt håravfall hos elg i sør-østlige Norge og grensetraktene på svensk side. Majoriteten av de affiserte dyrene som ble undersøkt, hadde store mengder hjortelusflue i pelsen (opptil 16 500 hjortelusfluer funnet i pelsen på en elg), men store mengder av parasitten ble også funnet hos elger med normal pels. Det er derfor knyttet stor usikkerhet rundt parasittens sammenheng med håravfall hos elg.
Så langt har vi ikke påvist problemer med hjortelusflue hos rein her i landet. I et finsk forsøk ble det vist at hjortelusfluer kan forårsake kløe og mekanisk betinget håravfall hos tamrein.
Det er få rapporter om skadelige effekter av parasitten hos de andre hjorteviltartene. Flekkvis håravfall og eksem er beskrevet hos hjort (Cervus elaphus) i Tyskland. Hunder kan reagere med rødme i huden og kløe. Uro og kløe er også observert hos hester.
Mennesker og hjortelusflua
Om høsten lander parasitten ofte på mennesker og kan oppleves som plagsom. Folk som har vært på tur i Akershus om høsten forteller om over femti fluer som har angrepet på kort tid i løpet av en skogstur. De krabber rundt i hår og skjegg, i klær og innenfor klær. Hjortelusflua stikker av og til også mennesker. Slike stikk kan i enkelte tilfeller klø i lang tid.
Forekomst
Hjortelusfluer ble for noen års siden funnet i klærne til en omkring 5000 år gammel, mumifisert person, kalt «Ötzi», i syd-Tyrol i Italia, hvilket indikerer at parasitten har forekommet i Europa over lang tid.
I Norge ble hjortelusflua første gang oppdaget i 1983, på en elg ved Halden i Østfold. I 2017 var den vanlig i Østfold, Akershus og sørlige deler Hedmark, og i sør er parasitten nå forekommende til og med Agder.
En studie av 350 felte elg i grenseområdene mot Sverige viste at hjortelusflua fantes hos alle dyr, men tettheten varierte fra 0,001 til 1,4 fluer/cm2 i nakkepelsen. Årsakene til variasjoner i hjortelusfluetettheten mellom individer og kjønn er uklare, men fysiske (kroppsstørrelse og tidspunkt for pelsskifte) og atferdsmessige (habitatvalg, aktivitetsnivå) ulikheter kan være medvirkende faktorer.
Tiltak
I Norge er elgen det viktigste vertsdyret for hjortelusflua og lokale reduksjoner av elgtetthet vil derfor kunne medføre en liten reduksjon i tettheten av parasitten. En slik positiv, men svak, sammenheng mellom elgtetthet og hjortelusflue-tetthet er også vist i en norsk studie.
For oss mennesker er det er ikke lett å beskytte seg mot hjortelusflua. Vanlige myggmidler gir liten beskyttelse. Det gjelder å plukke parasittene av seg så raskt som mulig etter at de har landet. Det beste er å knipe dem med fingrene og kaste dem vekk. Har de alt kastet vingene, vil de ikke ha mulighet til å oppsøke andre dyr eller mennesker. Fra håret kan de kjemmes ut med kam.
Les mer om hjortelusflua
Hjortelusflueinvasjonen – konsekvenser for dyr og mennesker (pdf)