AGD er en sykdom hos oppdrettsfisk i saltvann, først og fremst hos atlantisk laks, men sykdommen har også blitt påvist hos andre oppdrettsarter som regnbueørret, piggvar, rognkjeks og flere arter av leppefisk.
Smittestoff og smitteveier
AGD forårsakes av den parasittiske amøben Paramoeba perurans (synonym Neoparamoeba perurans).
Amøben har både parasittiske og frittlevende stadier, og kan overleve i sediment og i utstyr i tilknytning til fiskeproduksjon. Flytestadiene av amøbene kan leve i mange dager, og disse kan sannsynligvis bidra til at amøbene sprer seg over lange avstander. Andre årsaker til spredning er flytting av infisert fisk og utstyr, eller vandrende infisert fisk eller andre smittebærende organismer.
Sykdomstegn
Fisk med AGD har respirasjonsvansker, dårlig matlyst, ofte redusert svømmeaktivitet og har trege fluktreaksjoner.
Patologiske funn er avgrenset til gjellene, og en kan se hvite, slimete områder. Slike områder kan også ha andre årsaker. Når AGD forekommer alene, er de respiratoriske delene i gjellene vokst sammen. Gjellene har økt slimcelleaktivitet, og en kan se til dels store mengder amøber på overflaten av det irriterte vevet.
Diagnostikk
Paramoeba perurans kan ses ved mikroskopering av ferske utstryk fra gjellene. Diagnosen AGD stilles ved histologi og PCR.
Forekomst
I Norge ble AGD første gang påvist i 2006, deretter i 2012, og er siden påvist årlig. Sykdommen finnes i dag fra Agder-fylkene og nord til Nord-Trøndelag, og kan føre til betydelige tap. Fisk kan rammes i hele sjøfasen, men smolten første høst i sjø er særlig utsatt. Utbruddene er ofte langvarige.
De viktigste risikofaktorene for AGD-utbrudd regnes for å være høy salinitet (>32 ppt) og relativt høy temperatur i sjøvannet. I Norge har en også hatt AGD-utbrudd ved salinitet ned mot 28 ppt, og ved vanntemperaturer helt ned mot 5-6 °C.
AGD har ført til store tap for lakseoppdrett i Tasmania siden midten av 1980-talet. I 2011 og 2012 var AGD blant de sykdommene som førte til størst tap for lakseoppdrettet i Irland og Skottland. Orknøyane, Shetland, Australia og Nord-Amerika har også utbrudd av AGD.
Overvåking
AGD er ikke en listeført sykdom, og det er ingen aktiv overvåking av denne sykdommen i Norge.
Det er grunn til å tro at fiskehelsetjenester eller oppdretterne selv stiller diagnosen AGD uten at prøver blir sendt til Veterinærinstituttet eller andre laboratorier. Det er også sannsynlig at ulike private laboratorier påviser P. perurans ved PCR i prøver fra oppdrettsanlegg, uten at AGD av ulike årsaker utvikler seg. Tallet på AGD-utbrudd registrert ved Veterinærinstituttet må derfor regnes som et minimumstall. Sykdommen har vært påvist på 30-80 lokaliteter i året siden 2012, i 2023 på rundt 70 lokaliteter, de fleste med laks.
Tiltak
Spesielle tiltak som kan hindre utbrudd av AGD er ikke kjent, men godt miljø og helsemessig robust fisk vil generelt kunne redusere sykdomsproblemer.
En diagnose tidlig i sykdommen er viktig for å avgrense konsekvensene av AGD. Gjeller bør derfor sjekkes regelmessig for hvite flekker, og gjelleslim mikroskoperes direkte for å se etter amøber.
Den mest effektive behandlingen er ferskvann. Hydrogenperoksid har også god effekt. AGD behandles med hydrogenperoksid (H2O2) eller ferskvann. Ingen av disse behandlingsmetodene ser ut til å være 100 prosent effektive. Behandling må derfor noen ganger gjentas i en og samme produksjonssyklus. Behandling med ferskvann er mer skånsomt for laksefisk, og ser ut til å ha bedre effekt mot amøben enn H2O2. Behandlingen har også best effekt når den utføres tidlig i sykdomsutviklingen, siden dette minsker sannsynligheten for tilbakefall og tiden det tar for å utvikle AGD på nytt. Det er derfor viktig å overvåke forekomst av amøber på oppdrettsfisken for å oppdage tegn til sykdom på et tidlig stadium. Dette blir vanligvis gjort ved PCR-screening og visuelle undersøkelser av gjellene. Det er utviklet et eget skåringssystem for klassifisering av makroskopiske gjelleforandringer som er forårsaket av AGD. Dette skåringssystemet er et viktige verktøy for fiskehelsetjenestene. Etter gjentatatte behandlinger kan vurdering av gjelleskår være vanskelig, og metoden krever mye erfaring.
Flere faktorer/agens kan gi AGD-liknende gjelleforandringer, og det er derfor viktig å bekrefte en AGD-diagnose med histologiske undersøkelser og PCR-analyser.
