Amøbegjellesykdom (engelsk: AGD), forårsaket av amøben Paramoeba perurans, har etablert seg som en alvorlig sykdom i norsk lakseoppdrett, og det er et stort behov for behandling som kan redusere tapene. Behandling med ferskvann eller hydrogenperoksid (H2O2) er de metodene som er i bruk mot AGD, og begge metodene har dokumentert effekt mot amøben. Studier har imidlertid vist at ingen av metodene har en hundre prosent eliminerende effekt på amøben, og i mange tilfeller utvikler sykdommen seg på nytt etter behandling.
I denne rapporten presenteres resultater fra fem eksperimentelle forsøk der laks med AGD ble behandlet med H2O2, ferskvann og brakkvann. Effekt av forskjellige H2O2-doser (konsentrasjon og eksponeringstid) ved ulike vanntemperaturer ble studert for å finne kombinasjoner av H2O2-konsentrasjoner og behandlingstid som ga best effekt mot sykdommen, og samtidig ivaretok fiskehelse på best mulig måte. Det var også et mål å undersøke effekten av ferskvann mot AGD ved forskjellige eksponeringstider; henholdsvis ved en-, to, og tre-timers behandling. I tillegg ble effekt av brakkvannseksponering med forskjellige saliniteter og behandlingstider studert.
Behandlingseffekten ble vurdert ut fra hvordan AGD utviklet seg over en periode på 21 dager etter eksponering for de ulike mediene, og hvordan behandlingene påvirket fisken under- og i tiden etter eksponering.
Alle behandlingene som ble testet i denne studien hadde en reduserende effekt på AGD. Ferskvannsbehandling i tre timer hadde generelt en bedre effekt enn alle H2O2-dosene som ble testet, og ferskvannsbehandling var i tillegg mer skånsomt for fisken. Ferskvannseksponering i én time ga imidlertid vesentlig dårligere behandlingseffekt enn to- og tre-timers eksponering, noe som viser at behandlingstiden er en viktig faktor ved ferskvannsbehandling.
Behandling med ulike doser H2O2 ga liten forskjell i reduserende effekt på AGD. Det var heller ingen tydelige forskjeller i reduserende effekt på sykdommen når lange og korte eksponeringstider ble sammenlignet innenfor tilnærmet like H2O2 konsentrasjoner. Lang eksponeringstid (det vil si 30-40 minutter) og høye temperaturer (over 12 ⁰C), forårsaket imidlertid negative effekter på fisken, observert som atferdsendringer, gjelleblødninger og i flere tilfeller akutt dødelighet.
Behandling mot AGD ved lave vanntemperaturer ga en mer langvarig reduserende effekt på AGD enn det som var tilfellet etter behandling ved høyere temperaturer – både ved H2O2-behandling og ferskvannsbehandling. Årsaken til dette kan være at behandlingseffekten er bedre ved lavere temperaturer, og/eller at overlevende amøber har bedre vekstbetingelser ved høyere temperaturer.
Behandling med H2O2 og ferskvann gjennomført på fisk med forskjellig gjellescore ved behandlingstidspunktet, henholdsvis ved score 1, 2 og 3 (basert på den mest affiserte gjellebuen), viste at behandling tidlig i sykdomsforløpet, det vil si ved score 1, gav den mest langvarige behandlingseffekten. Det er verdt å merke seg at ferskvannsbehandlingen ved gjellescore 1 reduserte prevalensen av P. perurans til null, og at amøben ikke ble påvist i de påfølgende prøveuttakene over en periode på 21 dager i denne forsøksgruppen.
Det var stor variasjon i behandlingseffekt ved behandling med brakkvann. To kombinasjoner pekte seg ut som svært effektive, nemlig 10 ‰ salinitet i 24 timer og 15 ‰ salinitet i 48 timer. Disse behandlingene hadde svært god reduserende effekt på AGD. Behandling ved 20 ‰ i tre dager og 25 ‰ i fire dager ga derimot liten reduserende effekt på AGD.
Innenfor de kombinasjoner av behandlingstider og konsentrasjoner som er testet i denne studien, kan det konkluderes med at ferskvannsbehandling i tre timer har bedre reduserende effekt enn H2O2-behandling mot AGD. Av de H2O2-dosene som ble testet, ser 1200 ppm H2O2 i 20 minutter ut til å være den beste kombinasjonen av konsentrasjon og tid, men det må utvises stor forsiktighet ved H2O2-behandling ved temperaturer høyere enn 12 ⁰C. Kort eksponeringstid er derfor viktig for å ivareta god fiskevelferd.
