Antimikrobiell resistens hos dyr og i mat - status i Norge i 2020

I 2014 utga Folkehelseinstituttet rapporten «Antibiotikaresistens – kunnskapshull, utfordringer og aktuelle tiltak». Rapporten var utarbeidet av en tverrsektoriell ekspertgruppe og ble benyttet i utarbeidelsen av den nasjonale strategien mot antibiotikaresistens som har virkeperiode ut 2020.

En ny tverrsektoriell ekspertgruppe har i 2020 arbeidet med oppdatering av 2014-rapporten. Arbeidet er gjort på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), Landbruks- og matdepartementet (LMD), Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) og Klima og miljødepartementet (KLD), og ble overlevert oppdragsgiverne i desember 2020.

Siden forrige tverrsektorielle ekspertgrupperapport ble utgitt i 2014 har både overvåkning, risikovurderinger og flere forskningsprosjekter belyst den norske antibiotikaresistens-situasjonen i bakterier fra mat og hos dyr. Det har særlig vært fokus på resistensformer og resistente bakterier som regnes som viktige i et Én helse-perspektiv. Dette kunnskapsgrunnlaget er utarbeidet som et utgangspunkt for en oppdatert/ny ekspertgrupperapport.

Antimikrobiell resistens (AMR) er en samlebetegnelse for mikrobers evne til å motstå effekten av legemidler. Begrepet AMR benyttes ofte når det egentlig er snakk om antibakteriell resistens, og brukes slik i denne oppsummeringen. Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) ga i 2015 ut en vurdering av AMR i matkjeden i Norge og en vurdering av overføring av AMR mellom kjæledyr og mennesker. Her ble det trukket fram enkelte resistensformer/bakterier som ble regnet som «emerging».

Disse inkluderte meticillin-resistente Staphylococcus aureus (MRSA), ekstendert spektrum cefalosporin (ESC) resistente Enterobacteriaceae, kinolonresistente Escherichia coli (QREC) og Campylobacter, samt vankomycinresistente Enterococcus spp. (VRE) og karbapenemresistente (CR) Enterobacteriaceae som er viktige i et Én helse-perspektiv.

Kjæledyrrapporten konkluderte med at det var en ikke-neglisjerbar sannsynlighet for direkte og indirekte overføring av AMR fra hund, og trakk særlig fram AMR hos Staphylococcus aureus, Staphylococcus pseudintermedius og Enterobacteriaceae. Rapportene pekte på manglende kunnskap om reservoar av AMR hos mennesker, dyr og miljø, og mangel på forståelse av effekten av de viktigste driverne for utvikling og spredning og de mest effektive veiene for overføring av AMR.