Godkjenning forutsetter at det er dokumentert at GMOen ikke representerer en risiko for helse eller miljø. Alle GMOer som ikke er godkjent klassifiseres automatisk som uautorisert.

De fleste land i verden vil foreta en grundig risikovurdering av hver enkelt GMO før GMOen eventuelt godkjennes. En GMO som er godkjent i Canada, men ikke i EU og Norge, kan derfor antas å representere en beskjeden risiko dersom den ulovlig skulle havne på det europeiske markedet. En ukjent GMO er ikke undersøkt med tanke på risiko for helse og miljø. Det er derfor høyere risiko for at en ukjent GMO kan være skadelig.

Både Norge, EU og USA har i prinsippet nulltoleranse for uautorisert GMO. Norge praktiserer imidlertid toleranse for små mengder av GMOer som er godkjent i EU, uten å være godkjent i Norge.

Veterinærinstituttet har i flere år vært spesielt opptatt av uautorisert og ukjent GMO, fordi disse representerer en mulig risiko for helse og miljø. EU og Norge har et regelverk som krever merking av produkter med GMO, dersom mengden overstiger en lovbestemt grenseverdi og GMOen er godkjent. Merkekravet er innført for å gi forbrukerne muligheten til å velge mellom GMO og ikke-GMO varer, og har altså ingen ting med helse- og miljørisiko å gjøre.

På verdensbasis øker bruken av GMO kraftig fra år til år. Slik har det vært i mer enn ti år, og slik vil det trolig fortsette også i årene som kommer. Teknologisk og økonomisk er det blitt stadig enklere for nye land og bedrifter å ta i bruk teknologien, med tanke på å forske og å utvikle nye produkter. Denne spredningen medfører også at det er økende sannsynlighet for at GMOer kan havne på avveier. Det er derfor svært viktig å ha nødvendig teknologi og beredskap på plass for å påvise slik GMO.

En slik beredskap vil redusere faren for at GMO på avveier skal være til skade for helse, miljø, økonomi og samfunn. I denne sammenheng er økt fokus på uautorisert og ukjent GMO helt nødvendig.