Hva er genmodifiserte organismer (GMO)?

Genteknologiloven definerer en genmodifisert organisme (GMO) som en organisme som har fått endret sitt arvestoff ved hjelp av genteknologi. Genteknologien har endret seg mye siden loven ble til, og det er derfor flere eksempler på teknologier som kan falle både innenfor og utenfor definisjonen. Dette kommer vi tilbake til nedenfor.

Den klassiske genmodifiserte organismen er en organisme som har blitt tilført ett eller flere nye gener, som regel fra en annen art. Det nye genet gir organismen en ny ønsket egenskap, for eksempel toleranse for et sprøytemiddel eller evne til å lage andre, ønskelige fettsyrer. Det er også en del GMOer der man har slått av et eksisterende gen ved å sette inn en ekstra kopi av et gen.

Den tradisjonelle genteknologien har gjort at man ikke er bundet av artsgrenser for overføring av egenskaper. Teknologien har også gjort det mulig å begrense hvor mange andre genetiske endringer som blir med på kjøpet når man vil tilføre en egenskap.

Nyere teknologier gjør det mulig å foreta genetiske endringer uten at det tilføres nye gener eller genkopier. Hvis det, helt ned til et enkelt basepar, ikke er mulig å skille mellom en ikke-GMO og en variant utviklet med genteknologi, vil den nye varianten da være en GMO? Det er et spørsmål som foreløpig ikke er avklart juridisk i EU. I henhold til dagens norske genteknologilov vil en slik variant være definert som en GMO. Det kan argumenteres for at loven derfor ikke er i takt med den teknologiske utviklingen.

Er GMO farlig?

Genteknologien gir utrolige muligheter. Som med mange andre teknologier kan genteknologien misbrukes til å lage helse- og miljøfarlige produkter. De fleste land i verden krever offentlig godkjenning før en GMO kan dyrkes eller tas i bruk som mat eller dyrefôr. I Norge og EU kan godkjenning ikke gis før den aktuelle GMOen har blitt grundig vurdert av uavhengige eksperter på helse og miljø. Disse ekspertene vurderer all tilgjengelig informasjon om den aktuelle GMOen, og kan om nødvendig kreve mer dokumentasjon før de konkluderer. Kravene til nødvendig dokumentasjon er svært omfattende, og langt på vei standardiserte med utgangspunkt i bl.a. toksikologiske forskningsprinsipper. En GMO som ikke er trygg vil ikke bli godkjent. En godkjent GMO er derfor ikke farlig. Det kan være noe større risiko knyttet til GMO som ikke er godkjent og særlig til GMO som ikke har blitt risikovurdert.

Dyr og mennesker som har spist GMO blir ikke selv genmodifisert. All maten vi spiser inneholder arvestoff (DNA), som igjen inneholder en lang rekke gener. Det er ikke dokumentert overføring av slike gener fra mat til dyrs og menneskers arvestoff, til tross for at dette har vært studert svært grundig i mange år av mange uavhengige forskergrupper. Det er imidlertid mulig at enkeltceller for eksempel i tarmen kan ta opp i seg små fragmenter av DNA fra maten og bygge disse inn i cellens eget arvestoff. Slike celler gir ikke opphav til kjønnsceller, så en eventuell ervervet egenskap vil ikke kunne overføres til dyrets/menneskets avkom. Dersom cellen skulle bygge inn slikt DNA vil dette fungere som en mutasjon i arvestoffet og effekten vil mest sannsynlig være negativ for cellen, på samme måte som ved andre mutasjoner.

Bakterier som lever i tarmen vil i større grad eksponeres for og potensielt selekteres for GMO og GMOenes egenskaper. Man har i særlig grad vært opptatt av om GMO som inneholder antibiotikaresistensgener kan bidra til økt spredning av antibiotikaresistens i bakterier. Selv om dette ikke er dokumentert å være et problem har man i Norge hatt forbud mot funksjonelle antibiotikaresistensgener i GMO i nesten to tiår. Også i andre land er man opptatt av å redusere risiko for slik spredning, f.eks. gjennom liknende forbud.

GMO som kan krysse seg med ugress eller på annen måte spre gener utilsiktet vil ikke bli godkjent i Norge. Det er imidlertid flere eksempler på spredning av sprøytemiddelresistens til ugress fra GMO i andre land. Best dokumentert er dette i korsblomstfamilien, der GMO-raps lett krysses med flere typer ugress.

Hva slags GMOer finnes det?

Første generasjons GMOer fikk tilført en enkelt egenskap, for eksempel evnen til å beskytte seg mot insektangrep ved å produsere en forbindelse som er giftig for insektlarver. Andre generasjons GMO har fått tilført flere ulike egenskaper, og omtales derfor gjerne som kombinerte GMOer (på engelsk: stacks, eller stacked events). Disse kan for eksempel produsere gift mot flere ulike typer insektlarver og tåle flere ulike sprøytemidler mot ugress. Tredje generasjons GMOer har fått tilført egenskaper som gir dem endret ernæringsmessig innhold og/eller gjør dem spesielt egnet til bestemte produksjonsprosesser og formål.

Stort sett alle GMOer som finnes på verdensmarkedet har vært gjennom risikovurdering og godkjenning av et eller flere lands myndigheter. I noen få tilfeller har en GMO havnet på markedet uten nødvendig risikovurdering og godkjenning. Slike GMOer er ulovlige, kan medføre en reell risiko for helse og/eller miljø, og kan i tillegg være svært vanskelige å avsløre fordi de ikke er kjent på forhånd. Veterinærinstituttet har derfor spesielt fokus på ulovlig og ukjent GMO og arbeider med å utvikle effektive metoder for å avsløre disse og deres egenskaper.

Hvilke metoder har vi for å påvise GMO?

Første generasjons GMOer fikk tilført en enkelt egenskap, for eksempel evnen til å beskytte seg mot insektangrep ved å produsere en forbindelse som er giftig for insektlarver. Andre generasjons GMO har fått tilført flere ulike egenskaper, og omtales derfor gjerne som kombinerte GMOer (på engelsk: stacks, eller stacked events). Disse kan for eksempel produsere gift mot flere ulike typer insektlarver og tåle flere ulike sprøytemidler mot ugress. Tredje generasjons GMOer har fått tilført egenskaper som gir dem endret ernæringsmessig innhold og/eller gjør dem spesielt egnet til bestemte produksjonsprosesser og formål. Fjerde generasjons GMOer skiller seg fra de tidligere ved at man ikke setter inn hele gener men bare endrer på eksisterende gener. Kanskje skal disse slett ikke kalles GMOer?

Godkjent og ulovlig GMO

Som nevnt ovenfor i avsnittet «Er GMO farlig?» skal alle GMOer og produkter framstilt av disse GMOene være godkjent for å være lovlige på markedet i Norge. Det samme gjelder i EU. Både i Norge og EU er det krav om merking dersom mengden GMO per ingrediens overstiger 0,9% og innholdet er utilsiktet og uunngåelig. Ingrediens tolkes normalt som art, f.eks. soya eller mais. Norge har ikke fulgt EU når det gjelder hva som er godkjent, men praktiserer toleranse for spormengder av GMO som er godkjent i EU. GMO som er godkjent i EU men ikke i Norge er forbudt i Norge, uavhengig av om produktet er merket, dersom mengden utgjør mer enn spormengder (det vil i praksis si > 0,9%).

Norge har nulltoleranse for GMO som ikke er godkjent. EU har valgt å ha en pragmatisk toleranse for GMO som er søkt godkjent i EU, hvor GMOen er tilstrekkelig risikovurdert og hvor GMOen er vurdert å være trygg. Dette gjelder mengder opp til 0,1% (vekt:vekt) for hver enkelt GMO. Denne såkalte «low level presence» toleransen er ikke praktisert i Norge.

Hva gjør Veterinærinstituttet når det gjelder GMO?

Veterinærinstituttet fungerer som nasjonalt referanselaboratorium (NRL) for GMO og bistår Mattilsynet med analyser av såvare, fôr- og næringsmidler. Vi har siden tidlig på 2000-tallet vært internasjonalt ledende på utvikling av effektive GMO-analysemetoder og teknikker. Dette har i stor grad skjedd gjennom europeisk og internasjonalt forskningssamarbeid og deltakelse i det felles europeiske NRL-nettverket «European Network of GMO Laboratories (ENGL)».

Vi deltar også aktivt i den offentlige debatt om GMO, gen- og bioteknologi, og har tidligere vært ledende i etableringen av internasjonale GMO analysestandarder (CEN og ISO). En av faggruppens medlemmer er personlig oppnevnt medlem av Bioteknologirådet (2014-2017). Et tidligere medlem av faggruppen var medlem av og leder for fagpanelet for GMO i Vitenskapskomiteen for Mattrygghet (VKM) mens han var tilknyttet faggruppen for GMO på Veterinærinstituttet.