.jpg)
Smittestoff og smitteveier
Tularemi forårsakes av bakterien Francisella tularensis, og det finnes flere underarter av bakterien. I Europa finnes underarten Francisella tularensis holarctica.
Bakterien er svært smittsom, og kan overføres gjennom direkte kontakt med syke eller døde dyr, gjennom konsum av smittet vann eller kjøtt, via blodsugende vektorer som mygg og flått, og gjennom innånding av bakterieholdig støv.
Den kan overleve lenge i vann og gjørme.
Mygglarver kan smittes under utvikling i infisert vann, og videreføre smitten til den ferdig utviklede myggen. Det er derfor mulig at mygg kan overføre tularemi-smitte også uten at den har sugd blod fra et smittet dyr.
Sykdomstegn og diagnostikk
Hare er spesielt følsom for infeksjon med Francisella tularensis. Den dør vanligvis av blodforgiftning få dager etter smitte. Smittede harer uten symptomer (tidlig infeksjonsfase), eller harer med tidlige symptomer på sykdom (går tregt i los), kan bli felt under jakt. Slike hareslakt utgjør en stor smittefare for jegeren og jegerens familie.
Mange smågnagerarter er følsomme og dør av denne infeksjonen. Kjæledyr og husdyr regnes som relativt lite mottagelige, men hunder kan smittes ved fangst/spising av smågnagere (lemen). Disse hundene utvikler stort sett forbigående symptomer på sykdom (feber, opphørt matlyst), normalt av få dagers varighet. Noen hunder vil ha behov for veterinærbehandling.
Diagnostikk
Harer som dør av tularemi har et lite spesifikt obduksjonsbilde. Det ses moderat svullen lever og milt, og av og til små gråhvite prikker (fokale nekroser) i leveren. Det mest konstante obduksjonsfunnet er fokale nekroser i beinmargen.
Dyrking av Francisella tularensis er forbundet med betydelig fare for smitte til laboratoriepersonell, og bør bare gjøres i klasse 3 laboratorier. Bakterien kan også identifiseres ved hjelp av genteknologiske metoder (PCR). Videre benyttes det immunhistokjemiske metoder for påvisning av bakterien i dyrenes vev.
Forekomst
Tularemi opptrer over store deler av den nordlige halvkule, inkludert Skandinavia. Infeksjonen er påvist hos mer 200 ulike dyrearter (pattedyr, fugler, amfibier), men mottakelighet og bakteriens evne til å fremkalle sykdom varierer sterkt mellom ulike dyrearter. I Norge blir tularemi oftest diagnostisert hos hare, og de fleste tilfellene ses på ettersommeren og høsten. Sykdommen er også påvist hos lemen her i landet.
Tularemi opptrer regelmessig hos mennesker i Norge med variasjon i antall tilfeller fra år til år. Størst antall tilfeller ses i år med store smågnagerbestander. Som hos hare ses de fleste tilfellene på ettersommeren og høsten, men det er også registrert tilfeller om vinteren. En viktig smittekilde for mennesker i Norge synes å være lokale drikkevannskilder (brønnvann) som er forurenset med kadaver eller ekskrementer fra smittede smågnagere. Slik forurensing av drikkevannskilder kan også skje om vinteren i forbindelse med mildvær og avrenning av smeltevann. I Sverige og Finland er mygg den viktigste smittekilden til mennesker. Insektsoverført tularemi er også aktuelt i Norge og i 2019 var insektstikk den vanligste smittevei hos de innmeldte tilfellene til Folkehelseinstituttet.
Tiltak
Tularemi er en liste 3-sykdom. Det er viktig i å sikre drikkevannsvannkilder (brønner) mot smågnagere og tilsig av overflatevann, spesielt i smågnagerår. Det bør også under slike forhold vurderes desinfeksjon eller koking av drikkevannet.
Det må utvises stor forsiktighet (engangshansker) ved håndtering av døde harer og smågnagere. Harer som viser tegn på sykdom under jakt (går tregt i los), må ikke slaktebehandles.
Tularemi hos mennesker
Les om hvordan sykdommen arter seg hos mennesker på Folkehelseinstituttets hjemmeside.
