Smittestoff og smitteveier
Glaesserella (Haemophilus) parasuis er en gram-negativ bakterie i Pasteurellacea familien, med tamsvin og villsvin som eneste kjente vert. Bakterien regnes som en del av normalfloraen i grisens øvre luftveier, og er ubikvitær i svinebesetninger i hele verden. Det er beskrevet 15 ulike serovar av G. parasuis, men det er ikke vist entydig forbindelse mellom serovar-type og sjukdomsfremkallende egenskaper. De fleste grisene som er kolonisert med bakterien utvikler ikke transportsyke. En skal være oppmerksom på at infeksjonen, f.eks. i forbindelse med innkjøp av dyr, eller nysmitte til en besetning kan slå til kraftig også på eldre griser som ikke har vært utsatt for smitten tidligere. Slike utbrudd er sett ved omsetning av avlsdyr fra SPF-besetningene.
Bakterien spres ved direkte kontakt mellom griser, men den kan sannsynligvis også spres indirekte via mennesker og gnagere.
Sykdomstegn og diagnostikk
Sykdom forårsaket av G. parasuis (transportsyke) ses hyppigst i tilknytning til flyttinger og miljøskifter, oftest hos 2-3 måneder gamle griser. Griser med transportsyke har høy feber, ofte med halthet og hevelser i flere ledd. De har opphørt matlyst og kan vise sentralnervøse symptomer i form av skjelvinger, ustøhet og kramper. Enkelte griser har anstrengt, rask, overflatisk pust, av og til med hoste. Sykdomsforløpet kan være meget kort, med død som inntreffer perakutt. Griser med mildt til moderat sykdomsforløp overlever vanligvis den akutte infeksjonen, men kan utvikle kronisk sykdom karakterisert av redusert tilvekst, halthet og bustete hårlag.
Ved obduksjon av klassiske kasus ses fibrinøs (ofte tykt, gul-hvitt fibrin) polyserositt, polyarthritt og eventuelt meningitt. Sammenholdt med kliniske funn gir dette gode holdepunkter for diagnosen, men diagnosen må bekreftes ved bakteriologisk undersøkelse. Hos dyr som er døde etter et kort sykdomsforløp kan det være sparsomt med makroskopiske forandringer. Ved prøvetaking i samband med obduksjon anbefales det å ta svaberprøver fra affiserte organer og ledd. Det er svært viktig at materialet kommer ferskt til laboratoriet og at det er fra ubehandlede griser. En bør om mulig ta prøver fra flere obduserte griser.
G. parasuis kan være vanskelig å påvise bakteriologisk hvis ikke materialet som prøvetas er helt ferskt. Negativ bakteriologi eller funn av E. coli, streptokokker eller uspesifikk blandingsflora behøver derfor ikke å bety at G. parasuis er utelukket som sykdomsårsak. Ved vurdering av de bakteriologiske resultatene skal en i slike situasjoner legge stor vekt på klinikk og obduksjonsfunn. Det kan være nødvendig med prøver fra flere griser. Eventuelt kan serologisk undersøkelse av parprøver fra affiserte overlevende griser anvendes for å undersøke titerstigning i samband med klinisk sjukdom. En må da ta blodprøver under sjukdomsutbruddet, og deretter prøveta de samme grisene 2-4 uker senere. Det kan også være aktuelt med serologiske undersøkelser for å fastslå immunstatus i selger-/kjøperbesetninger.
De mest aktuelle differensialdiagnosene er bakterielle infeksjoner som streptokokker, Mycoplasma hyorhinis, Actinobacillus pleuropneumoniae, Erysipelotrix rhusiopathiae og sepsis forårsaket av Escherichia coli.
Forekomst
Transportsyke er ikke en listeført dyresykdom i Norge. G. parasuis forekommer i de fleste grisebesetninger også i Norge, inkludert SPF-besetningene. Ved serologisk screening av griser i foredlingsbesetningene ble antistoffer mot G. parasuis påvist hos 60 % av grisene og i over 95 % av besetningene (Falk et al. 1990).
Tiltak
Det er vanligvis god effekt av behandling med penicillin i 3-5 dager hvis en kommer tidlig til. I besetninger hvor det erfaringsmessig oppstår problemer f.eks. i forbindelse med innkjøp av avlsdyr, bør en vurdere å vaksinere grisene før de flyttes.