Utbruddene har kommet med omtrent ti års mellomrom og i 2022 ble det igjen rapportert om utbrudd av sykdommen i laks i sjø ved flere oppdrettsanlegg i Finnmark. Alle sykdomsutbruddene hos laks har vært i anlegg som har fått fisk fra ett og samme settefiskanlegg. Det har også vært utbrudd hos oppdrettet røye i sjø. Det finnes ikke behandling mot parasitten, men det er vist at UV-behandling tar livet av frittsvømmende stadier av parasitten.
Smittestoff og smitteveier
Parasitter i slekten Spironucleus tilhører gruppen diplomonadide flagellater. I denne gruppen organismer finner vi blant annet også Giardia, som kan infisere mennesker og gi infeksjoner i tarmen. Andre arter i slekten Spironucleus lever i ville fisk, fugl og reptiler. Flere andre arter er påvist hos fisk i Norge, blant annet finner vi S. torosa i tarmen hos torsk. Vanligvis er parasitter i slekten Spironucleus harmløse og lever i fiskens galleblære og tarm.
Systemisk spironucleose er en sjelden sykdom hos oppdrettsfisk og ble første gang sett hos atlantisk laks i Finnmark i 1989-1991. Det var da utbrudd i fire oppdrettslokaliteter som alle hadde fått smolt fra samme settefiskanlegg. Omtrent samtidig ble et lignende tilfelle rapportert fra oppdrettet kongelaks i Canada. Etter dette tok det omtrent ti år før man i 2001 igjen så et tilfelle hos oppdrettslaks, også denne gangen i Finnmark. Et drøyt år senere ble sykdommen påvist hos oppdrettet sjørøye i Vesterålen, men dette tilfellet så ut til være helt isolert fra de andre tilfellene.
I perioden mellom første påvisning på oppdrettslaks i Finnmark og de nye utbruddene på laks og sjørøye, ble det også beskrevet en art i slekten Spironucleus fra vill harr i Sør-Norge og vill anadrom sjørøye fra Finnmark. Lenge trodde man at denne arten, som ble beskrevet som Spironucleus barkhanus, var den samme som hadde gitt sykdomsproblemer i Finnmark. Genetiske studier viste imidlertid at parasitten fra vill harr var så genetisk forskjellig fra den som ga systemisk spironucleose hos oppdrettslaks i sjø, at sistnevnte ble rebeskrevet som Spironucleus salmonicida. Ved undersøkelser av vannkilden til det infiserte settefiskanlegget ble begge disse artene, og én art til, Spironucleus salmonis, påvist hos vill ørret og røye. Spironucleus salmonicida ble på denne tiden ikke påvist hos laks fra det aktuelle settefiskanlegget, men i de siste utbruddene som starta i 2022 ble parasitten påvist på et fåtall fisk i settefiskanlegget. Oppsummert synes derfor dette settefiskanlegget å være den mest sannsynlige kilden til alle tilfeller av systemisk spironucleose i Finnmark hittil.
Det nye siden sist gang det var utbrudd i Finnmark, er at parasitten også er påvist hos rognkjeks. Dette er overraskende og viser at parasitten kan smitte i sjøfasen, i alle fall fra laks til rognkjeks. Det er imidlertid mulig at parasitten kan infisere rognkjeksen i sjø uten å bli særlig eksponert for sjøvann. Rognkjeksen kan da enten få i seg smittestadier via fæces fra laksen, ved napping på byller hos laksen, eller ved at den spiser lakselus eller skottelus som har parasitten i seg.
Det er ukjent hvordan S. salmonicida smitter fra fisk til fisk, og selve spredningsstadiet er heller ikke kjent. Mest sannsynlig blir parasitten spredd som cyster (innkapslet individ) fritt i vann, slik som er kjent fra andre arter i slekten Giardia og Spironucleus. Cyster er ikke påvist, men genetiske studier har vist at parasitten har gener som koder for proteiner som er viktige for dannelsen av cystevegger. Et alternativ til spredning via cyster er at parasitten spres som frittsvømmende stadier (kalt trophozoiter), eller via fiskeavføring med trophozoiter. Det er vist at trophozoiter kan overføres fra fisk til fisk ved inntak gjennom munnen, og senere fremkalle systemisk sykdom. Det er grunn til å anta at cyster, med sin solide cystevegg, er langt mer motstandsdyktige og har en mye lengre infektiv periode enn trophozoiter, noe som er viktig i forhold til håndtering av sykdommen.
Sykdomstegn
Ved systemisk spironucleose sprer parasitten seg fra tarmen til alle deler av fiskens kropp - hud, indre organer, muskulatur, der den danner byller og sår. Det er ukjent hva som gjør at S. salmonicida sprer seg fra tarmen og ut til andre vev. Hvis innholdet av byllene undersøkes i mikroskop vil det typisk myldre av høyst bevegelige flagellater på ca. 10 µm størrelse. Dødeligheten hos oppdrettslaks kan være høy, men også hos tilsynelatende frisk fisk kan man ved obduksjon eller slakt finne muskelbyller som gjør fisken uegnet som mat. I det ene utbruddet som er sett på røye til nå så virket fisken mindre affisert enn laksen. Det ble derfor spekulert i om røye er mer motstandsdyktig mot parasitten enn laks.
Sykdommen spironucleose har vært sjelden til nå. Det kan imidlertid antas at S. salmonicida har en videre utbredelse enn den som er verifisert ved hjelp av mikroskopfunn og DNA-analyser. Det kan derfor ikke utelukkes at parasitten kan infisere fisk i flere settefiskanlegg, og da utbrudd av sykdom i nye anlegg og områder. Selv om sykdommen har blitt påvist hos fisk i sjø, har man ingen garanti for at den ikke vil oppstå hos fisk i settefiskanlegg. Dette gjelder spesielt i dagens situasjon hvor man produserer fisk med stadig lengre oppholdstid på land, før fisken settes i sjø.
Diagnostikk
Flagellater i slekten Spironucleus er som gruppe ganske lett å kjenne igjen i et vanlig lysmikroskop, men DNA-analyser må til for å verifisere arten. Både konvensjonell PCR og qPCR-metodikk er tilgjengelig for å påvise arten. Det anbefales å undersøke flere vev, inkludert tarm for å ha større sannsynlighet for å påvise parasitten.
Forekomst
Spironucleus salmonicida er en naturlig forekommende parasitt i villfisk, men den geografiske utbredelsen er ikke kjent. Sannsynligvis er parasitten utbredt i de nordlige deler av landet.
Tiltak
Ved etablering eller utvidelse av settefiskanlegg som har laksefisk i vannkilden, bør søk etter Spironucleus inkluderes som en del av de forberedende miljøundersøkelsene. Ved påvisning av S. salmonicida bør man vurdere ekstraordinære sikringstiltak. All den tid man mangler informasjon om spredningsstadier for Spironucleus, anbefales foreløpig at man baserer seg på kunnskap om rensing av drikkevann for å unngå inntak av Giardia. Det er vist at UV-behandling tar livet av frittsvømmende stadier av parasitten.
