Bakterien kan også smitte til mennesker med direkte kontakt med svin/svineprodukter og forårsake hudinfeksjon (erysipeloid, også kalt “spekkfinger”), generalisert hudinfeksjon eller septikemi med endokarditt (hjerteklaffbetennelse).

Smittestoff og smitteveier

Rødsyke forårsakes av den gram-positive stavbakterien Erysopelothrix rhusiopathiae (“rødsykebakterien”). Bakterien er vanlig forekommende i grisens omgivelser og i tonsiller hos friske griser, og gris regnes som et viktig reservoar. Bakterien kan overleve flere uker i gjødsel og i jord forurenset med grisegjødsel. Rødsykebakterien kan også forekomme hos de fleste fugler og pattedyr, inkludert menneske. Infeksjonen har fått økt betydning ved hold av purker i løsdrift på djupstrø/talle, og ved utendørs hold av gris. Smitteoverføring med E. rhusiopathiae mellom griser antas å skje direkte via spytt og avføring, eller indirekte via miljøkontaminering.

Sykdomstegn og diagnostikk

Infeksjon med rødsykebakterien kan resultere i ulike manifestasjoner hos gris.
Akutt rødsyke er en septikemisk tilstand med høy feber (opp til 42 °C), kraftig allmennpåkjenning, rødflammede partier i huden og i ubehandlede tilfeller raskt dødelig forløp. Affiserte griser utvikler ofte karakteristiske romboide, rødlige hevelser på 2-5 cm i huden («knuterosen»). Ved den subakutte formen er graden av allmennpåkjenning mindre uttalt, de affiserte grisene har ikke like høy feber og kan ha tilnærmet normal matlyst. Også ved denne formen kommer det ofte karakteristiske romboide hevelser på 2-5 cm i huden (“knuterosen”) etter et par dagers sykdomsforløp. Kroniske infeksjoner er en følgetilstand til akutt, subakutt eller sågar subklinisk rødsyke og kan resultere i betennelse på hjerteklaffer og/eller kronisk betennelse i ledd. Det siste ses særlig hos slaktegriser og må skilles fra aseptiske leddlidelser som er sekundære til osteochondrose. Hos drektige purker er abort en velkjent komplikasjon til infeksjoner med E. rhusiopathiae.

Den mest påfallende kliniske og makropatologiske lesjonen ved rødsjuke er den karakteristiske og nær patognomoniske romboide hevelsen og rødmen man ofte kan observere hos akutt og subakutt affiserte dyr. Dersom denne hudlesjonen observeres, har man et klinisk grunnlag for diagnose og bør igangsette behandling (se under). Hos enkelte purker og slaktegriser som dør i den akutte fasen kan det være få eller ingen spesifikke obduksjonsfunn. Ved den kroniske formen er det karakteristiske forandringer på hjerteklaffer og/eller ledd.
Leddkapselen er kraftig fortykket med kølleformete, hyperemiske fortykkelser i synovialmembranen. Aktuelle differensialdiagnoser ved den septikemiske formen er streptokokkinfeksjoner, akutt salmonellose og svinepest. Ved leddformen er osteochondrose, og infeksjoner med M. hyosynoviae, Haemophilus parasuis eller steptokokker relevante differensialdiagnoser

Ved mistanke om sepsis kan det tas svaberprøver fra lever, milt, lunge hjerteklaffer eller ledd til bakteriologisk undersøkelse. Fra ubehandlede, akutt syke griser kan det tas nesesvabre eller prøver fra urin eller avføring. Ved Veterinærinstituttet foretas det generell bakteriologisk undersøkelse med identifisering av agens, men ikke serotyping. Diagnosen kan bekreftes ved påvisning av E. rhusiopathiae i renkultur fra organer og/eller rikelig vekst i prøver fra nesesekret. E. rhusiopathiae er vanligvis følsom for penicillin og det foretas ikke resistensundersøkelse rutinemessig.

Forekomst

E. rhusiopathiae regnes som en ubikvitær organisme i svinehold og er beskrevet fra svinepopulasjoner i hele verden. Tamsvin regnes som det viktigste reservoaret for E. rhusiopathiae, men bakterien kan også forekomme hos mange ulike vertebrate og invertebrate arter.

Tiltak

Ved akutte og subakutte former vil en ha god effekt av tidlig behandling med antibiotika. Førstevalget er penicillin. Det anbefales at alle avlsdyr vaksineres mot rødsyke. Det bør vurderes vaksinasjon av slaktegriser som skal holdes i storbinger på djupstrø/talle, eller som skal holdes ute. Utbrudd av rødsyke forebygges ellers ved generelt god hygiene og stabile temperaturforhold.