Behandling og sanering av ringorm i kattegrupper

Behandling og sanering av ringorm i kattegrupper

Dersom man har fått ringormsmitte inn i en større kattebesetning kreves en helhjertet innsats med et nøye planlagt behandlingsopplegg. Det er arbeidskrevende, tar tid og er dyrt, men er helt nødvendig for å klare å bli kvitt problemet.

Denne artikkelen inneholder informasjon kun om sanering i kattegrupper. Her finner du informasjon om ringorm generelt, og her finner du informasjon om ringorm hos storfe (som er en B-sykdom). 

For å lykkes med sanering i kattegrupper kreves:

  • Tett samarbeid med en behandlende veterinær som har interesse for og kunnskap om hudsykdommer på katt.
  • En strategisk prøvetaking av samtlige katter.
  • Etablering av rene og urene soner.
  • Utvortes behandling i kombinasjon med systemisk behandling.
  • En grundig miljøsanering for å unngå at katter reinfiseres fra miljøet.
  • Forebyggende tiltak for å hindre at ny smitte kommer inn i besetningen. 

Prøvetaking

Det bør tas dyrkingsprøver fra alle katter i besetningen, også de symptomfrie. Se mer om prøvetaking i avsnittet "Prøvetaking og diagnostikk" under faktaartikkel om ringorm.

I påvente av prøvesvar bør de kattene som mistenkes å være infisert holdes isolert i et rom som er lett å desinfisere. Ved sterk mistanke kan ev topikal behandling påbegynnes.

Behandling

Kattene bør deles inn i to grupper;

  • Ikke-infisert gruppe = symptomfrie katter som er dyrkingsnegative (ringorm er ikke blitt påvist ved dyrking).
  • Infisert gruppe = katter med symptomer og alle dyrkingspositive katter (ringorm er blitt påvist ved dyrking)

Ikke-infisert gruppe

  • Alle katter behandles topikalt/utvortes med middel foreskrevet av veterinær (f.eks lime-sulfur, mikonazol, enilconazole).  
  • Ta nye dyrkingsprøver etter en 1-2 uker. Dersom prøvene fortsatt er negative og kattene er blitt holdt atskilt fra infisert gruppe kan disse nå anses som ringormfrie og flyttes over i rent område. Dette bør skje etter at de blir badet en siste gang i en form av sluse mellom isolerte og ikke-isolerte katter. 

Infisert gruppe

  • Bør holdes i mindre grupper, eller en og en.
  • Langhårskatter bør klippes.
    Klipping gjør den topikale behandlingen mer effektiv, og det vil som regel forkorte behandlingsperioden. Det reduserer også mengden av infisert pels og minimerer dermed spredning av sporer i miljøet. Men NB!: klipping kan forbigående forverre infeksjonen fordi det lager små mikrotrauma i huden. Det kan også kontaminere miljøet dersom nødvendige forholdsregler ikke tas. Klipping må derfor gjøres med forsiktighet og i et rom som lett lar seg desinfisere. Infisert hår må brennes, autoklaveres eller dynkes i desinfeksjonsmiddel før det kastes. Engangsklær bør brukes for å forhindre smitte fra dyr til menneske. Dersom det ikke lar seg gjøre med disse forholdsreglene er det bedre å ikke klippe.
  • Behandle alle topikalt, 2x per uke (lime-sulfur, mikonazol, enilconazole).
  • Behandle alle systemisk etter anvisning av veterinær. (Itrakonazol bør være førstevalg.)
  • Evaluer behandlingen ved å ta nye dyrkingsprøver av alle katter 3-4 uker etter oppstart av behandling, og deretter nye prøver med 1-2 ukers mellomrom. Fortsett behandling inntil minst to negative dyrkinger er oppnådd. NB! Katter vil ofte se friske ut (lesjoner helet) FØR de er fri for soppen. Det er derfor viktig å fortsette behandlingen til man har minst to negative dyrkinger.

Bruk beskyttelsesklær/engangsklær i alle rom hvor det oppholder seg katter med smitte eller mistanke om smitte. Og vær nøye med vask og desinfisering av hender. 

Har man mange katter kan det i behandlingsperioden tas samleprøver for evaluering av effekten. (Det er ikke like optimalt som enkeltprøver, men reduserer kostnadene.) Det blir i så fall en gruppe av katter som vurderes, og ikke enkeltindivider. Bruk hansker og en ren, ny tannbørste for hver katt. (Dette er viktig for ikke å spre eventuell smitte fra katt til katt ved prøvetakingen!) Legg børster som ønskes analysert sammen i en og samme konvolutt og marker tydelig at de skal analyseres som en samleprøve. Det bør ikke være mer enn tre katter per samleprøve. 

Katter som under behandlingen blir symptomfrie og dyrkingsnegative, og/eller har vært det ved to dyrkinger på rad med minst en ukes mellomrom, kan erklæres smittefrie og plasseres i areal for ringormfrie katter. Dette bør skje etter at de blir badet en siste gang i en form av sluse mellom isolerte og ikke-isolerte katter. Dersom dette ikke lar seg gjøre, og katten(e) fortsatt utsettes for andre katter som enda ikke har hatt minst to negative dyrkinger, må topikal behandling fortsette. 

Dersom en katt fortsatt har lesjoner etter 8 ukers behandling, eller er symptomfri uten å bli dyrkingsnegativ, bør man overveie følgende;

  • Blir behandling og miljøsanering (se under) utført korrekt?
  • Kan katten ha en underliggende sykdom som påvirker immunapparatet, eller en genetisk bakgrunn som gjør den mer følsom for dermatofyttinfeksjon?
  • I sjeldne tilfeller må avliving av et individ overveies, med mindre man kan akseptere en konstant smitte i besetningen.
  • Resistens hos dermatofytter har kun blitt påvist i svært få tilfeller og bør derfor ikke være det første man tenker på ved mislykket behandling, men kan vurderes dersom andre årsaker er lite sannsynlig. 

Miljøsanering ved ringormsmitte i store kattegrupper

Dermatofytter overføres gjennom mikroskopiske sporer, som dannes ved fragmentering av sopphyfer på infisert hud eller hår. Pelsen til infiserte katter er full av slike sporer som spres overalt, og jo flere katter jo større spredning. Ringormsporer kan overleve lenge i miljøet (flere år) og blir lett transportert med kontaminert støv. Tilstedeværelse av sporer i miljøet er en viktig årsak til dårlig behandlingsresultat og stadig reinfeksjon. Miljøsanering av ringormsmitte er derfor helt nødvendig for å få bort smitten.

Et godt planlagt opplegg for vask og desinfeksjon er svært viktig. Finn først ut hvordan kattene skal grupperes, isoleres og flyttes rundt, deretter hvordan rommene skal rengjøres og desinfiseres og i hvilken rekkefølge.

  • Alle rom må saneres
  • Kattesenger, tepper og andre tekstiler må enten kastes (brennes) eller vaskes i varmt vann (minst 60 °C). Og tørkes i tørketrommel på høy varme.
  • Støvsug hyppig. Støvsugerposen bør brennes eller dynkes med desinfeksjonsmiddel og kastes etter hver gang. Pass på at filteret i støvsugeren er intakt, slik at sporer ikke kommer ut igjen av støvsugeren. Støvsugerbørsten må også rengjøres og desinfiseres etter hver bruk.
  • Rengjør alle flater, gulv, vegger, lister og alle kriker og kroker minst en gang i uken. Kluten må rengjøres og desinfiseres (eller kastes) etter hver gang.
  • Etter mekanisk rengjøring foretas desinfisering med et middel som er virksomt mot soppsporer.
  • Under behandlingsopplegget kan det også være aktuelt å dyrke fra miljøet. Bruk en tørr støvklut der hvor det er lett for at hår og støv samler seg og send den til laboratoriet for dyrking. 

Forebyggende tiltak

Introduksjon av nye katter med ukjent smittestatus og deltakelse på katteutstillinger o.l., utgjør den største risikoen for å få smitte inn i en besetning. Alle nye katter som skal inn i en besetning bør undersøkes svært nøye. Ved den minste mistanke bør det testes for ringorm vha dyrking. Katten bør holdes i karantene inntil analyseresultatet er klart. Bruk beskyttelsesklær/engangsklær ved besøk i karantenerommet, og vær nøye med vask og desinfisering av hender. Eventuelt kan man, etter samråd med behandlende veterinær, starte topikal behandling før dyrkingsresultatet foreligger. Katten frigis dersom den er symptomfri og dyrkingsnegativ.