Gjelleproblemer kan skyldes sykdomsfremkallende organismer eller miljøforhold, eller en kombinasjon av disse. Det mangler en entydig nomenklatur for karakterisering av gjellesykdom, noe som skaper forvirring og kan forsinke oppklaring av slike sykdomstilfeller. Gjellesykdom kan ramme oppdrettsfisk i alle livsstadier og er et stort dyrevelferdsproblem. Det er særlig et stort problem hos oppdrettslaks og kan oppstå som en følge av mekanisk påvirkning relatert til drift eller forhold i sjøen for eksempel maneter og/eller pga. sykdomsframkallende organismer som virus, bakterier, sopp eller parasitter.
Begrepet kompleks gjellesykdom eller kompleks gjellelidelse brukes for å beskrive omfattende skader som ofte, men ikke alltid, er multifaktorielle, dvs. har flere årsaker. Gjellesykdom kan gjøre fisken mer mottakelig for andre infeksjoner og kompleks gjellesykdom er nylig også beskrevet hos oppdrettstorsk der både Candidatus Branchiomonas cysticola og et hittil ubeskrevet torskepoxvirus er påvist. Kunnskap om smitteveier, mottakelighet og sykdomsforløp for mange gjelleagens mangler og med unntak av Paramoeba perurans, årsaken til amøbegjellesykdom (AGD), har det hittil ikke lyktes med å dyrke noen av dem. Dette gjelder Desmozoon lepeoptherii og ikke minst laksepoxvirus (SGPV) og bakterien Candidatus Branchiomonas cysticola. Det er derfor vanskelig å gjennomføre kontrollerte studier for å forstå organismenes betydning og hvordan de kan bekjempes.
For diagnosene amøbegjellesykdom (AGD) og laksepox er årsaksforholdene ganske godt klarlagt. Men klare årsaksforhold er mer unntaket enn regelen for gjellesykdom. Ofte, og spesielt utover i sykdomsforløpet, blir årsaksforholdene sammensatte, og det er vanskelig å si hvilke organismer eller miljøfaktorer og hvilken kombinasjon av disse, som har skyld i ulike typer gjelleskader og hva som satte i gang problemet. Da er det vanskelig å vite hvilke avbøtende eller forebyggende tiltak som vil ha størst effekt og til hvilket tidspunkt. Å kunne studere hver enkelt faktor for seg er en forutsetning for å kunne gjøre meningsfulle studier av multifaktorielle gjellesykdommer. Å studere hver faktor vil trolig gjøre det lettere å karakterisere et gjelleproblem tidlig i sykdomsutviklingen og å iverksette målrettede tiltak til rett tid. I tillegg legger en til rette for å kunne studere effekter når gjeller blir eksponert for flere organismer i et sykdomsforløp.
Smitteårsak og smitteveier
Kompleks gjellesykdom/kompleks gjellelidelse er kompleks både i manifestasjon og årsak og representerer et velutviklet stadium av sykdomsproblemet. Et sammensatt sykdombilde kan være forårsaket av ett agens alene eller av flere samtidige eller påfølgende årsaksfaktorer. Candidatus Branchiomonas cysticola kan kobles til alvorlige sykdomsforandringer i gjellene og alene kvalifisere til kriterier angitt for kompleks gjellesykdom. Bakterien kan danne såkalte epiteliocyster, ansamling av bakterier inni epitelceller/overflateceller. Andre epiteliocystedannende bakterier er f.eks. Ca. Piscichlamydia salmonis, Ca. Clavichlamydia salmonicola og Ca. Sygnamidia salmonis. Men det ser ut til at særlig Ca. Branchiomonas cysticola, (foreslått i en ny bakteriefamilie Branciomonaceae), er den som skaper problemer både tidlig i produksjonsfasen, bl.a. i RAS, og i sjøfasen. Selv om Ca. Branchiomonas cysticola noen ganger kan se uskyldige ut, som «kuler» inni overflatecellene uten tilsynelatende å skade gjellene, så er bakterien ofte assosiert med store gjelleforandringer som karskade, betennelse, celledød og overvekst av overflateceller. Ca. Branchiomonas cysticola (kan være til stede i gjellene uten at epiteliocyster er synlige ved vanlig mikroskopiering av histologiske snitt. I slike tilfeller har RNAscope in situ hybridisering, som gjenkjenner bakteriens arvestoff og bidrar til å visualisere bakteriene i gjellevevet, bekreftet nettopp dette.
Mikrosporidien Desmozoon lepeophtherii (Paranucleospora theridion) var først kjent fra lakselus, men ble senere påvist hos oppdrettslaks i forbindelse med den såkalte «høstsyken». De ulike stadiene til denne organismen er svært små og kan ha blitt oversett i histologiske snitt tidligere. Mikrosporidien er ikke så vanlig i nord-norske farvann, men lenger sør er både Ca. Branchiomonas cysticola og mikrosporidien ofte til stede i laksegjeller (påvist ved PCR), selv hos tilsynelatende frisk fisk fra anlegg uten sykdomsutbrudd. Likevel er mengden av begge mikroorganismene betydelig høyere i fisk med alvorlig kronisk gjellebetennelse. Omfattende arbeid trengs for å forstå hvor mye disse mikroorganismene bidrar til utviklingen av kompleks gjellesykdom. Ingen av dem er tilstrekkelig genetisk karakterisert eller isolert, noe som gjør smitteforsøk vanskelig og deres respektive rolle i sykdomsutviklingen uklar.
Atlantic salmon paramyxovirus (ASPV) har derimot blitt isolert og dyrket, men det har ikke alene gitt patologiske endringer eller gjenskapt kronisk gjellebetennelse i smitteforsøk. Det er usikkert om viruset bidrar til gjellesykdom.
Salmon gill poxvirus (SGPV), eller laksepoxvirus, angriper gjellene og kan forårsake høy dødelighet i ferskvannsfasen. Viruset er påvist hos laks i alle faser av produksjonsprosessen.
Amøben Paaramoeba perurans vil i typiske tilfeller dominere og gi amøbegjellesykdom (AGD), men kan også bidra til en kompleks utvikling av gjelleproblemene.
Ektoparasitter (ciliater, flagellater) kan forverre enkelte tilfeller av kronisk gjellebetennelse, men de ser ikke ut til å spille en vesentlig rolle. Det kan heller ikke utelukkes at skader forårsaket av ikke-infeksiøse agens, som for eksempel maneter og alger, samt ugunstige miljøfaktorer, kan være nødvendige for utvikling av kronisk gjellebetennelse ved å åpne for opportunistiske agens.
Sykdomstegn
De alvorligste problemene med kronisk gjellebetennelse er ofte i sen sykdomsfase og i forbindelse med stressende situasjoner, som avlusing eller transport.
Fisk med kronisk gjellebetennelse har redusert appetitt, er apatiske og viser økt dødelighet i enkelte merder. Gjelleproblemene kan etter hvert ramme fisk i samtlige merder på anlegget.
Ved undersøkelse av døende og nylig død fisk ser man ofte at fisken er i dårlig kondisjon, og at gjellene har mistet sin mørkerøde, friske farge. De kan være lysere, flekkvis misfarget og slimete.
Kompleks gjellesykdom er kompleks på den måten at organforandringene er sammensatte. Man kan påvise både betennelse (inflammasjon) og unormal økning av respiratoriske epitelceller (proliferasjon), sirkulasjonsforstyrrelser og celledød. Forandringene fører til reduksjon av gjellenes overflateareal og gassutvekslingsevne. Dette gjør fisken dårligere rustet til å håndtere stressende situasjoner.
Ekstrem dødelighet i forbindelse med avlusing av fisk har vært assosiert med kronisk gjellebetennelse. Slike fisker er sårbare for lave oksygennivåer og kan dø av kvelning. De er også svekket og har redusert motstandskraft mot andre sykdommer.
Gjellebetennelse oppdages ofte i en kronisk fase, når skadene har blitt så omfattende at fisken får alvorlige pusteproblemer. I tilfeller med annen gjellesykdom, som amøbegjellesykdom (AGD), kan dødeligheten være svært høy (opptil 80 %).
Diagnostikk
Gjeller undersøkes rutinemessig histologisk som del av sykdomsoppklaring ved Veterinærinstituttet. Molekylærbiologiske metoder og direkte påvisning av enkelte agens i vev brukes som verktøy for sikker identifisering av de tidligere nevnte agens.
Forekomst
Gjelleproblemer rammer laks langs store deler av kysten og er ikke listeført. Dette gjør det vanskelig å vurdere omfang og økonomisk betydning, men i flere år har Fiskehelserapporten trukket fram kompleks gjellesykdom som et av største problemene for oppdrettslaks i Norge.
Utbrudd skjer ofte på sensommeren og høsten hos fisk som ble satt ut på våren. Opptil ca. 20 % av fisken kan dø, i tillegg til redusert tilvekst og velferd hos resten. Forekomsten ser ut til å variere fra år til år uten at årsaken(e) til disse variasjonene er kjent.
Tiltak
Man vet for lite om årsakene til at laks utvikler kompleks gjellesykdom og sykdomsutviklingen, noe som gjør det vanskelig å forebygge og kontrollere sykdommen. Jevnlig kontroll av gjellene og tidlig diagnostikk vil styrke grunnlaget for risikovurderinger i forbindelse med driftsmessige forhold.
Man bør unngå å flytte, håndtere eller på andre måter stresse fisk med gjellesykdom. Blødning fra gjellene, for eksempel under lusetelling, bør undersøkes nærmere.