Viruset er svært utbredt i oppdrett av norsk laks og regnbueørret. Sykdommen er årsaken til store økonomiske tap for næringen.
Smittestoff og smitteveier
IPN-viruset tilhører genus Aquabirnaviridae i familien Birnaviridae. Viruspartiklene er nakne, og genomet består av to dobbelttrådede RNA-segment. IPN-virus kan overleve utenfor verten i lang tid. Viruset er svært motstandsdyktig mot både lav pH og høy temperatur, men det blir inaktivert etter behandling med ulike desinfeksjonsmiddel som ozon, formalin og jod.
Mye tyder på at IPN-virus kan overføres både horisontalt og vertikalt (via rogn). Ved et IPN-utbrudd vil syk fisk skille ut mye virus via avføring og urin. Mange individ som overlever et IPN-utbrudd blir persistent infiserte i lang tid etter utbruddet. Slike individer vil skille ut virus i perioder, for eksempel under stress, noe som kan føre til nye utbrudd.
Sykdomstegn
Sykdomsproblem er hovedsakelig knyttet til oppdrett av laksefisk, og oppdrettsfisk er trolig det viktigste reservoaret for viruset. Tapene ved sykdomsutbrudd er ofte høyere i ferskvannsfasen enn i sjøvannsfasen, men det økonomiske tapet er trolig høyere ved sykdomsutbrudd i sjøvannsfasen fordi hver fisk er mer verdifull.
Variasjonen i dødelighet kan variere fra ubetydelig til 90 %, og yngel og post-smolt ser ut til å være mest mottakelig. I tillegg til alder/utviklingsstadium kan variasjonen i dødelighet variere med virusstamme eller fiskestamme, men også med miljø- og driftsmessige faktorer.
Diagnostikk
Diagnosen IPN blir stilt histopatologisk i formalinfiksert vev ved påvising av nekroser (vevsdød) i lever og/eller eksokrin pankreas (den delen av bukspyttkjertelen som produserer fordøyelsesenzym). Dette blir kombinert med positiv immunmerking (immunhistokjemi) av IPN-virus i affisert vev. En kan også påvise IPN-virus i nyre ved virusdyrking i cellekultur og ved realtime RT-PCR.
Fordi mange fisker er bærere av IPN-virus kan sykdomsdiagnosen ikke stilles ved viruspåvisning alene. Funn ved andre sykdommer, som infeksjon med Flavobacterium psychrophilum eller Yersinia ruckeri, kan ligne IPN i yngelfasen, og det er derfor viktig å få IPN-diagnosen bekreftet ved laboratorieundersøkelse.
Forekomst
IPN ble første gong beskrevet som smittsom tarmbetennelse hos ørretyngel i Canada så tidlig som i 1941. IPN-viruset ble påvist på 50-tallet i USA, og første påvising i Norge var i 1975. Fra 1980-årene har IPN vært ett av de største sykdomsproblemene i norsk fiskeoppdrett. IPN-viruset er vidt utbredt globalt og er årsaken til store økonomiske tap også i andre land med stor produksjon av laksefisk, som Chile og Skottland.
Viruset har et bredt vevsspekter og er påvist hos en rekke fiskearter, men også hos andre arter, som bløtdyr, krepsdyr og blekksprut. Hvert år publiserer Veterinærinstituttet statistikk over tallet på IPN-utbrudd i norsk fiskeoppdrett i Fiskehelserapporten. Det har vært en klar nedgang i tallet på tilfeller de siste årene.
Tiltak
Det er viktig med tiltak for å unngå å få smitte inn i settefiskanlegg, og i de siste årene har en prøvd å fjerne «hus-stammer» av IPN-virus fra settefiskfasen. Dette har gitt en merkbar nedgang i tallet på settefiskanlegg med utbrudd hos yngel, men også hos post-smolt etter at fisken er sjøsatt.
Videre har det i lengre tid vært avlet på fisk som er mer resistent mot IPN, og ny teknologi er utviklet for å finne fram til lakse-gen som kan kobles til IPN-resistens (såkalt QTL). Resultatene fra denne forskningen har bidratt til en merkbar nedgang i tallet på årlige IPN-utbrudd.
En stor del av norsk laks blir vaksinert mot IPN, men effekten av vaksinasjon er usikker sammenlignet med de andre forebyggende tiltakene. Vaksinering medvirker trolig til å redusere tapene ved sykdomsutbrudd, men hindrer ikke at smittet fisk blir virusbærere, med etterfølgende risiko for nye utbrudd.
Trass i avl for en mer motstandsdyktig fisk, smittehygiene i settefiskfasen og vaksinering, så er tapene ved IPN-utbrudd betydelige. Tapene er ofte knyttet til stress. God vannkvalitet, rett fôr og drift (good management practice) er derfor viktig for å unngå store tap. I tillegg til tap knyttet direkte til et IPN-utbrudd kan det svekke fisker som overlever utbruddet og gjøre de mer mottakelige for andre sykdommer senere i sjøfasen. Mange melder for eksempel om betydelige tap pga. HSMB og PD i fiskegrupper som har gjennomgått IPN-utbrudd.
