Sjukdom forårsaket av Echinococcus granulosus sensu lato kalles cystisk ekinokokkose. Mellomvertene blir smittet ved å få i seg egg via munnen, mens endeverter blir smittet ved å spise indre organer fra smittede mellomverter
Ekinokokkose er en nasjonal liste 2-sjukdom, og forekomst av eller mistanke om sjukdommen skal straks meldes til Mattilsynet.
Smittestoff og smitteveier
Hundens dvergbendelmark - Echinococcus granulosus sensu lato artskomplekset består av ti anerkjente genotyper (G). Disse genotypene er inndelt i fem arter. De ulike artene har ulike utbredelsesområder og ulike dyregrupper/arter som viktigste mellomverter. Echinococcus canadensis G10 er den arten/genotypen av E. granulosus sensu lato som forekommer helt nord i Europa, mens de resterende artene og genotypene i komplekset forekommer i sør og østover i Europa, samt i store deler av resten av verden.
Echinococcus granulosus sensu stricto (tidligere E. granulosus G1 og G3) – har hund som viktigste endevert og sau som viktigste mellomvert. I Europa forekommer den i sør og sørøst Europa og Storbritannia. Majoriteten av tilfeller av cystisk ekinokokkose hos mennesker i Europa hvor genotypen er kjent forårsakes av denne arten.
Echinococcus canadensis G6/G7 har i hovedsak hund som endevert og husdyr som gris, kamel og geit som mellomvert. I Europa forekommer den i sentral og øst Europa og er den nest vanligste årsaken til cystisk ekinokokkose med kjent genotype hos mennesker i Europa.
Echinococcus canadensis (G8 og G10) har hundedyr (hund og ulv) som endevert og ulike hjortedyr (rein, elg, hjort, rådyr) som mellomvert og forekommer i nordlige områder. I Fennoskandia er det Echinococcus canadensis G10 som forekommer. Det finnes bare noen få kjente tilfelle av E. canadensis G10 hos menneske fra hele verden og kun et tilfelle i Europa (Finland). I en nylig studie fant man at denne arten utgjorde 0,8 % av tilfellene av cystisk ekinokokkose med kjent genotype i Europa i perioden 2000-2020 (Casulli et al., 2022).
Echinococcus ortleppi (G5) er en art/genotype som har hund som endevert og storfe som mellomvert. Denne arten forårsaket en svært lav andel av tilfellene av cystisk ekinokokkose hos mennesker i Europa i perioden 2000-2022. Arten forekommer i sentrale av Europa.
Legg merke til at revens dvergbendelorm (Echinococcus multilocularis) er en annen parasittart og det er viktig å skille disse fra hverandre. Det er også ved å merke seg at sykdom forårsaket av de to ulike parasittartene skiller seg fra hverandre når det gjelder alvorlighetsgrad med cystisk ekinokokkose mindre alvorlig av de to.
Sjukdomstegn og diagnostikk
Rovdyr med parasitter i tarmen viser ingen sjukdomstegn. Hos mellomvertene blir det danna spredte parasittblærer i indre organ, særlig i lever og lunger. Parasittblærene vokser gradvis i størrelse og fortrenger det normale vevet i organet. Dette kan i noen tilfeller føre med seg tegn på sjukdom.
Dersom mennesker blir smittet med parasittegg fra avføring, kan spredte væskefylte parasittblærer utvikle seg i flere organer, vanligvis i lunger og lever. Utviklingen av parasittblærene tar tid (måneder til år). Blærene øker i størrelse og kan føre til trykkskader på organene. Dette kan utløse ulike sjukdomstegn. På grunn av den lange utviklingstiden er det svært vanskelig å spore tilbake til når smitten fant sted.
Les mer om ekinokokkose hos menneske på Folkehelseinstituttet sine hjemmesider.
Diagnostikk
For undersøkelse av levende endeverter kan man undersøke avføringsprøver for påvisning av parasittegg og molekylærbiologiske metoder (PCR) for bekreftelse og arts/genotype identifikasjon.
Ved obduksjon/undersøkelse av tarm fra døde endeverter kan man undersøke tarminnhold ved hjelp av mikroskopi og bekrefte funn av voksne bendelmark til arts/genotype ved hjelp av molekylærbiologiske metoder.
Hos mellomverten (for eksempel hjortedyr) kan tilstanden diagnostiseres ved funn av typiske parasittblærer i indre organ. For arts/genotype bestemmelse av påviste parasitter brukes molekylærbiologiske metoder.
Forekomst
På 1950-tallet var om lag 10 % av reinen i Finnmark smitta av Echinococcus granulosus sensu lato. I lys av dagens kunnskap kan det ikke stadfestes hvilken genotype det dreide seg om. I våre dager er infeksjon hos rein svært sjelden og det siste mistenkte tilfellet i Norge var i 2003. Den viktigste årsaken til denne utviklinga skyldes trolig systematiske tiltak for å bryte smittesyklusen (behandling av gjeterhunder og unngå foring dem med rått slakteavfall).
Parasitten Echinococcus canadensis G10 ble først påvist i lungene fra en elg fra Innlandet fylke i Norge i 2022. Under høstens jakt 2023 et det påvist tre nye smittede elg så langt (13. oktober 2023), to fra Innlandet og én i sør Trøndelag. Parasitten er så langt ikke påvist hos ulv eller hos andre hjortedyr enn elg, her i landet. Det har vært noen få påvisninger av cystisk ekinokokkose hos importerte dyr i Norge.
Alle tilfeller av cystisk ekinokokkose hos menneske i Norge har så lagt vært importerte tilfeller hvor pasientene har blitt smittet i utlandet.
Forekomst i Sverige og Finland
Echinococcus granulosus sensu lato er påvist hos ulv i Øst-Finland og ekinokkose har vært påvist hovedsakelig hos hjortedyr (rein og elg) med enkelte tilfelle hos storfe (siste rapport i 1986) i Øst-Finland, og i hest (siste rapport i 1999) i Sør-Finland. I Sverige er Echinococcus granulosus sensu lato påvist i indre organer fra elg to ganger, en gang på 1980 tallet og en gang på 1990 tallet. Undersøkelser av svenske biobankprøver fra ulv fra perioden perioden 2012 -2020 viste to tilfeller av Echinococcus granulosus sensu lato, begge dyrene felt i 2012. Molekylær artsbestemmelse av prøvematerialet fra hjortedyr fra Sverige og Finland bekreftet funn av Echinococcus canadensis (G10). Echinococcus canadensis (G10) har også vært påvist hos en hund i Finland.
Overvåking
Organer fra dyr som blir slaktet til humant konsum i Norge, blir undersøkt for sykdomstegn i forbindelse med slakting. Norge har per i dag (oktober 2023) ikke et spesifikt overvåknings- og kontrollprogram for Echinococcus granulosus sensu lato men under høstens jakt ble jegerne oppfordret til å undersøke indre organer og melde til Mattilsynet om mistenkelige funn. Som følge av jegernes innsats er det nå påvist flere kasuser med parasitten hos elg.
Tiltak
De viktigste tiltak for å unngå smitte til hunder og redusere smitterisiko til mennesker er å hindre hundedyr i å få tak i slakteavfall og gi hunder med høy smitterisiko regelmessig ormekurbehandling (hver 28 dag) med et preparat mot bendelorm (dvs. preparater som inneholder prazikvantel) i samråd med lokale dyrleger. Det er også viktig at hundeeiere plukker opp hundemøkk og vasker hendene godt etter håndtering av hunden.
Vil du ha undersøkt prøver for Hundens dvergbendelmark (E. granulosus sensu lato)?
Ved mistanke om sjukdom: Varsla Mattilsynet (tlf. 22 40 00 00). De vil vurdere om det skal tas prøver for innsending til Veterinærinstituttet.
Ved ønske om prøvetaking for kontroll/import/eksport etc. trenger man ikke varsle Mattilsynet.