Den store leverikten er en parasitt som i voksen tilstand lever i gallegangene hos en del pattedyr.

Smittestoff og smitteveier

Fullvoksne ikter er bladformede og opp til 3 x 1 cm i størrelse.  Iktene har en indirekte livssyklus, dvs. de er avhengige av en mellomvert. Iktene bruker damsnegler av slekten Galba (tidligere kalt Lymnea) for sin utvikling. Fra sneglene blir det skilt ut små haleikter (cercarier) som svømmer rundt i vannet og gjerne slår seg ned på grønne planter like under vannoverflaten, der de kapsler seg inn, og kalles da metacercarier.  Her kan beitende dyr ta opp smitten og utviklingen fortsette inne i dyret. Juvenile ikter, det vil si ikter som ennå ikke er fullvoksne, borer seg gjennom tarmveggen, deretter inn i bukhulen og til slutt inn i leveren. Her vandrer de i levervevet i ca. seks uker før de trenger inn i gallegangene og fortsetter utviklingen til fullvoksne eggproduserende ikter. Egg blir ført via galleutførselsgangene ut i tynntarmen og via avføringen ut i miljøet. Det går åtte til ti uker fra metacercarier  blir tatt opp, til ikteegg kan påvises i avføringen. Inne i egget utvikler det seg en larve som kommer seg løs og kan trenge inn i en damsnegl. Inne i sneglen kan larven så formere seg og gi opphav til flere hundre haleikter. Hvis ikke slike snegler finnes på beitet vil heller ikke parasitten kunne formere seg der.

Utviklingen utenfor hovedverten  (pattedyret) er avhengig av fuktig miljø. Kommer temperaturen ned under 10 °C stopper utviklingen opp. Deri ligger forklaringen at Rogaland og Hordaland er de fylkene som gjennom tidene har vært hardest rammet av denne sykdommen, som gjerne kalles Fasciolose.

Sykdomstegn og diagnostikk

Når et stort antall juvenile ikter vandrer samtidig i levervevet, for eksempel hos sau, kan dyret vise akutte symptomer (akutt fasciolose) på grunn av blodtap og leverpåkjenning. Enkelte dyr kan stryke med uten at symptomer er observert. Denne formen for sykdom er vanligst i perioden september til desember, og er ikke uvanlig hos sau, som er mer følsom for juvenile ikters vandring i levervevet enn for eksempel storfe.  Ved mindre akutt fasciolose er det færre larver på vandring samtidig gjennom levervevet og symptomer kommer noe senere etter inntak av smitte. I tillegg til bleike slimhinner, som skyldes blodtap, kan dyrene raskt gå ned i vekt. Denne formen er vanligst i perioden oktober til januar. De fleste tilfellene hos sau er imidlertid av kronisk karakter og opptrer på senvinteren og våren. De voksne iktene i gallegangene suger blod og svekker dyret. Dyret går gradvis ned i vekt, og blir blodfattig (har lyse slimhinner). Ødem under huden på halsen og brystet er et vanlig symptom ved subakutt og kronisk fasciolose, men det kan også skyldes andre parasittære infeksjoner.

Hvordan finner jeg ut om dyrene har leverikter?
Dyreeiere kan, ved melding fra slakteri,  bli gjort oppmerksom på forekomst av den store leverikten. Dyr kan også vise symptomer forenlige med Fasciolose,  og som tidligere nevnt viser akutt syke dyr gjerne andre symptomer enn kronisk syke. Ved organundersøkelse av døde dyr kan en ofte påvise voksne leverikter i store galleganger og i galleblæren.  Den blodsugende løpeparasitten (nematoden) Haemonchus kan gi lignende symptomer som  Fasciolose. Derfor er det ofte aktuelt å sende inn avføringsprøver for parasittologisk undersøkelse og be om tilleggsundersøkelse for ikteegg. Veterinærinstituttet selger prøvetakingsutstyr (parasittpakker) for avføringsprøver.

Negative funn for ikteegg kan gi falsk trygghet da mange juvenile leverikter kan være på vei for eksempel gjennom levervevet, selv om prøven ikke inneholder ikteegg. Dessuten er utskillelsen av ikteegg ujevn, slik at en kan få negativt prøvesvar selv om det finnes voksne ikter i leveren. Når en er usikker på om dyrene har blitt infiserte av de store leveriktene, kan en få tatt blodprøver for å sjekke for antistoffer mot parasitten. Denne testingen må bestilles, da dette ikke er et rutinetilbud. Analysesvarene etter blodprøver forteller bare om dyret har vært infisert; det vil således fortsatt være antistoffer i kroppen etter en vellykket iktebehandling.

Forekomst

I Norge forekommer leveriktene helst i kystnære strøk (sjelden eller aldri i Troms og Finnmark), og den har størst betydning for storfe og sau. Den kan finnes hos geit, men de fleste geitene er å finne på områder som er lite plaget av denne parasitten.

Tiltak

Når klimaet blir gunstig for denne parasitten, blir forebyggende - og behandlingstiltak satt på prøve. Når skal vi behandle, og skal behandlingen eventuelt gjentas? Skal dyrene flyttes til et annet og tørrere beite?  Fuktige beiter, eller kjente problemområder bør unngås sensommer og høst, men da bør en også følge med på utetemperaturen som er grunnleggende for parasittens utvikling i sneglen.  Dessverre klarer ikke sauens immunsystem å hindre ny iktevandring, og eldre dyr kan derfor være sterkere angrepet enn yngre dyr. I ubehandlede tilfeller kan kroniske infeksjoner muligvis vare livet ut. Derimot ser det ut som at infiserte storfe å bygge opp noe immunitet mot denne parasitten og kan i noen grad eliminere parasittene i løpet av 9-26 måneder. Storfe som blir angrepet for første gang blir på grunn av manglende immunitet, hardere angrepet enn dyr som tidligere har gjennomgått en infeksjon. Stoffet triclabendazole har vært og er et mye brukt middel mot den store leverikten.  Det er virksomt mot alle utviklingsstadier som finnes i vertsdyrets kropp, men ved gjentatt bruk kan parasittene utvikle resistens, derfor må en bruke andre stoffer inn i mellom.   Noen av alternativene er kun virksomme mot voksne leverikter – disse kan være aktuelle ved behanding etter nyttår.     Tidspunkt for behandling, eller om det i det hele skal behandles, avgjøres av dyreeier (-røkter) og praktiserende veterinær.  Riktig behandling kan foruten helseeffekt for dyrene redusere nedsmitting av beiteområder betraktelig.