Spørsmål i tilknytning til skrantesjuke påvist på en villrein på Hardangervidda 10. sept. 2020:

• Hvordan skal man kontrollere skrantesjuke på Hardangervidda?

  Det er Mattilsynet som bestemmer hvordan dyresykdommer skal håndteres i Norge. Veterinærinstituttet og flere andre instanser gir faglige råd til hvordan skrantesjuke kan bekjempes.

• Finnes skrantesjuke i andre villrein- og tamreinområder?

  Siden 2016 er det testet mer enn 12 500 villrein og 40 000 tamrein uten at det er påvist skrantesjuke andre steder enn i Nordfjella sone 1 og på Hardangervidda. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det forekommer smitte i andre områder enn i Nordfjella sone 1 og på Hardangervidda.

• Er det fare for at skrantesjuke sprer seg til alle deler av landet?

  Dersom man ikke klarer å begrense smitten, vil forekomsten av skrantesjuke øke og etter hvert spre seg til nye områder. I Nord-Amerika har skrantesjuke spredd seg til 26 delstater i USA og 3 provinser i Canada i løpet av en 50-årsperiode. Les om spredningen i USA.

• Finnes sykdommen hos andre hjortedyr enn rein i Norge?

  Siden 2016 har det blitt testet mer enn 23 000 elger, 21 000 hjorter og 7 500 rådyr i Norge (link statistikk). Imidlertid har det blitt påvist en annen variant av skrantesjuke (atypisk skrantesjuke) hos én hjort og sju elger. Denne typen skiller seg fra skrantesjuke hos rein og er så langt vi vet ikke smittsom.

• Hvorfor tester Veterinærinstituttet både lymfeknuter og hjerne for skrantesjuke?

  I et tidlig stadium av skrantesjuke hos rein kan man kun påvise smittestoffet i lymfeknuter. Men for noen typer skrantesjuke påvises smittestoffet kun i hjernevev. Det er derfor viktig å få begge typer vev til undersøkelse og lymfeknuter er spesielt viktig for å kunne stille diagnosen tidlig.

• Kommer skrantesjuke hos villrein i Norge med smitte fra Nord-Amerika?

  Da CWD ble påvist hos villrein i Nordfjella mars 2016 viste analyser at dette var tilsvarende sykdom som hos hjortevilt i Nord-Amerika. Testene som blir brukt til å undersøke for smitte med skrantesjuke kunne ikke skille norske funn fra Nordamerikanske.
  
  En viktig metode for å kunne nyansere mellom ulike typer av prionsykdom, slik som CWD, er å bruke smågnagere som forsøksdyr. Disse smittes med materiale fra syke dyr av den arten man ønsker undersøke, for eksempel villrein. Om musa blir syk, og hvor lang tid det tar, er med på å karakterisere typen prionsykdom.
  
  Disse forsøkene tar gjerne 1-2 år. De foreløpige resultatene fra villrein i Nordfjella foreligger nå. Fra disse kan vi se at det er forskjeller mellom tilsvarende forsøk gjort med materiale fra hjortevilt i Nord-Amerika. Det betyr at vi nå begynner å se typeforskjeller på skrantesjuke, der vi tidligere sa at funn fra Norge ikke kunne skilles fra nordamerikanske. Denne nye kunnskapen styrker teorien om at smitten hos reinen i Nordfjella ikke har sin opprinnelse i Nord-Amerika.

• Hvor gjennomtenkte er rådene om strakstiltak på Hardangervidda?

  Brevet fra Veterinærinstituttet er svar til Mattilsynet som spør om faglige råd for mulige strakstiltak etter påvisningen av skrantesjuke på Hardangervidda. Rådene fra Veterinærinstituttet bygger på kunnskap om prionsykdommer utviklet av Veterinærinstituttet og andre fagmiljø, nasjonalt som internasjonalt, over flere ti-år.

  Ved sykdomsutbrudd vil handlingsrommet være størst i begynnelsen. Etter hvert som sykdommen sprer seg, vil mulighetene for å begrense sykdommen snevres inn og man risikerer at utbruddet kommer ut av kontroll. Erfaringen fra Nord-Amerika er at CWD i flere regioner ikke har latt seg kontrollere, med høy prevalens av smittede dyr og bestandsnedgang som resultat.

  Veterinærinstituttet vurderer at rask håndtering er nødvendig for å begrense spredningen av CWD på og fra Hardangervidda.

• Er CWD hos hjortedyr i Nord-Amerika det samme som det vi finner hos villrein i Norge?

  Veterinærinstituttets diagnostiske undersøkelser av skrantesjuke fra Nordfjella og Hardangervidda har ikke påvist noen forskjeller mellom de smittede villreinene. Med de samme undersøkelsene, lar skrantesjuke hos norsk villrein seg heller ikke skille fra CWD hos hjortedyr i Nord-Amerika. Med bakgrunn i den kunnskapen kan man ikke si at dette er forskjellige sykdommer.

  For å klassifisere ulike prionstammer (prioner er smittestoffet i prionsykdommer) brukes musemodeller. I slike undersøkelser vil vev som er smitteførende, fra for eksempel hjerne fra reinsdyr, settes inn (podes) i hjernen til modelldyret. Om det utvikles sykdom, etter hvor lang tid, og hvordan prioner fordeles i musen, gir mulighet for å sammenlikne smittestoff. På den måten får man kunnskap om de ulike stammene er identiske eller ikke. Foreliggende resultater fra slike forsøk viser at norsk villrein og CWD fra hjortedyr i Nord-Amerika ikke har identiske stammer. Slike podingsforsøk kan indikere om det er sammenheng mellom opprinnelse til ulike smittepåvisninger. Erfaring med klassisk skrapesjuke hos sau viser imidlertid at slike podingsforsøk ikke gir grunnlag for å si at det er forskjell i hvordan sykdommen arter seg hos sau. Tilsvarende gir resultater fra slike podingsforsøk fra skrantesjuke hos hjortedyr ikke grunnlag for å si at det er forskjell i hvordan sykdommen arter seg hos hjortedyr, inklusive hvor smittsom den er. Stammetyping er tidkrevende og det går opptil flere år før resultater fra podingsforsøk foreligger.

  Faggrunnlaget for å forvalte skrantesjuke som er oppdaget hos norske villrein, bygger altså på de påviste likhetene mellom prioner. Det vil si likheter i diagnostiske tester, hvordan prioner fordeler seg i dyrekroppen, i hjernevev og proteinstrukturen. Videre stilles dette sammen med kunnskap om hvordan CWD opptrer hos nordamerikanske hjortedyr og hvordan smittsom prionsykdom hos småfe, klassisk skrapesjuke, arter seg.

• Hvorfor anbefaler instituttet at Mattilsynet igangsetter en bestandsreduksjon så raskt? Hvorfor ikke vente og se dette an før en gir råd om strategi?

  Norsk forvaltning har satt som premiss at Norge skal ha friske hjortedyrbestander i framtiden.  Veterinærinstituttets faglige råd til Mattilsynet, i offentligjort brev, er et forslag til strakstiltak. Formålet med disse tiltakene er at de skal kunne begrense spredning av skrantesjuke i Norge og sikre at man i framtiden har flere muligheter for valg av langsiktig strategi. Dersom man får en situasjon der skrantesjuke sprer seg ukontrollert, kan man risikere at Norge ikke lenger har en reell mulighet for å begrense forekomsten av skrantesjuke.

• Hvorfor gir Veterinærinstituttet råd til Mattilsynet at det bør opprettes en buffersone?

  CWD hos hjortedyr i Nord-Amerika har spredd seg til 26 stater i USA og 3 provinser i Canada. I Norge har skrantesjuke spredd seg mellom villrein. Fra Nord-Amerika antar man at den viktigste spredning foregår direkte mellom dyr eller via miljøet som er kontaminert av smittede dyr. Smitte over lengre distanser har blitt forklart med flytting av smittede dyr.

  Siden 2016 er det testet mer enn 100 000 prøver fra hjortedyr for skrantesjuke. Den smittsomme varianten av skrantesjuke er foreløpig kun funnet i Nordfjella sone 1 og hos ett dyr på Hardangervidda. Det kan likevel ikke utelukkes at skrantesjuke kan finnes flere steder, men dersom andre områder er fri for skrantesjuke bør man begrense spredning til nye områder. Ettersom smitte mellom dyr og fra miljø kontaminert av smittede dyr er de viktigste smitteveiene, vil en effektiv buffersone kunne begrense smittespredning.

  Etablering av eventuelle buffersoner vil kreve nærmere utredning.

• Vet Veterinærinstituttet hvor CWD-smitten kommer fra?

  Det er hittil ikke fastslått hvor smitten av klassisk skrantesjuke hos villrein i Norge kommer fra. På bakgrunn av geografisk nærhet og historisk utveksling av dyr, samt likheter mellom diagnostiske funn hos villrein i Nordfjella og det positive dyret på Hardangervidda, vurderer Veterinærinstituttet det som sannsynlig at det er en epidemiologisk sammenheng mellom påvisningen av CWD på Hardangervidda og utbruddet av CWD i Nordfjella sone 1.

• Kan Veterinærinstituttet slå fast at typen av skrantesjuke funnet på Nordfjella sone 1 og på Hardangervidda er smittsom?

  Prionsjukdommer forekommer hos flere arter. Alle prionsjukdommene hos dyr er overførbare mellom dyr under eksperimentelle forhold. Klassisk skrapesjuke og CWD hos hjortedyr i Nord-Amerika er smittsom mellom levende dyr under naturlige forhold. Kugalskap/BSE er overførbar til andre dyr og mennesker ved inntak av kontaminert materiale f.eks. kjøttbeinmel. Hos flere arter er det beskrevet såkalte atypiske prionsjukdommer, for eksempel Nor98 skrapesjuke og atypisk BSE.

  De smittsomme variantene er blant annet karakterisert ved at man finner prioner både i sentralnervesystemet og i lymfoid vev (lymfeknuter). Hos dyr med prioner i lymfoid vev ser man også utskilling av prioner via spytt, avføring og urin som settes i sammenheng med smittsomhet.  I de atypiske prionsykdommene påvises prioner kun i sentralnervesystemet, og dette forklarer hvorfor atypisk prionsjukdommer ikke anses å smitte mellom levende dyr.

  Ved skrantesjuke hos norsk villrein og CWD i Nord-Amerika påvises prioner i både hjerne og lymfeknuter, det vil si at prioner sirkulerer og oppformeres i perifert vev og kan skilles ut i spytt, avføring og urin. Dette samsvarer med det man påviser ved klassisk skrapesjuke hos småfe og sannsynliggjør at også skrantesjuke hos villrein i Norge er smittsom. Ved atypisk skrantesjuke hos elg og hjort er det påvist prioner kun i sentralnervesystemet, noe som sannsynliggjør at dette ikke er smittsomt under naturlige forhold.

  Ved skrantesjuke hos villrein i Nordfjella sone 1 er det avdekket en høyere forekomst enn vi ville forventet om det var en atypisk prionsykdom.

• Hvorfor vurderer Veterinærinstituttet at skrantesjuken som er funnet i ett dyr på Hardangervidda er smittsom?

  Dette har sammenheng med at diagnostikken er lik hos bukken på Hardangervidda som hos villreinen i Nordfjella sone 1. Uttaket av flokken i Nordfjella avdekket at skrantesjuke ble påvist hos 19 dyr. Forekomsten blant voksen bukk over 2,5 år var i underkant av 2 prosent. Dette er høyere enn en kunne forventet om det var en sykdom med sporadisk opptreden. Sammenholdt med påvisning i lymfeknuter, sannsynliggjøres det at skrantesjuke blant villrein er smittsom.

• Hva tilsier at skrantesjuke påvist hos norsk elg og hjort ikke er smittsomt, mens det er tilfellet hos villrein?

  Prioner påvist hos elg og hjort skiller seg diagnostisk og i eksperimentelle studier fra prioner påvist hos villrein på Hardangervidda og i Nordfjella sone 1. Prioner hos skrantesjuk elg i Norge, Sverige og Finland og hos den norske hjorten er kun påvist i sentralnervesystemet og ikke i lymfeknuter. Fordelingen av prioner i hjernevev og prionstrukturen er ulik det som er påvist hos villrein og CWD-tilfeller fra Nord-Amerika. Fordelingen av prioner i dyret er altså forskjellig, noe som anses å ha betydning for smittsomhet.

• Kan man se sammenheng mellom prionsykdom hos sau og hjortedyr, når det kommer til ulike typer og smittsomhet?

  Det kan trekkes en parallell mellom skrantesjuke og skrapesjuke ved at det er både klassisk og atypiske varianter ved begge sykdommene. Prioner fra samtlige smittede villrein i Norge har hittil vært klassiske skrantesjuke, altså smittsom, men det utelukker ikke at det senere kan oppdages tilfeller av atypisk skrantesjuke også hos rein.

• Siden det hos sau er vist varierende mottakelighet for skrapesjuke, kan det bety at det også er ulik mottakelighet for skrantesjuke blant hjortedyr i Nord-Amerika og i Norge?

  Ved skrapesjuke, som for andre prionsykdommer, er det vist en sammenheng mellom genetiske egenskaper hos dyret og mottakelighet for sykdom. I Norge så man hos en sauerase (Ryggjasau) at det var en høy andel dyr med genetiske egenskaper knyttet til mottakelighet for klassisk skrapesjuke.

  Vi vet at både villrein i Norge og amerikansk hjort er mottakelige for skrantesjuke. Ved undersøkelse av villrein fra Nordfjella sone 1 er det avdekket genetisk variasjon med ulik fordeling i gruppen av dyr som testet positivt og negativt for CWD (les mer i artikkel i Villreinen). Det finnes ikke dokumentasjon for at villrein er mindre mottakelig for CWD enn amerikansk hjort.  

• Hva bygger Veterinærinstituttet sine faglige råd på?

  Faglige råd fra Veterinærinstituttet bygger på kunnskap om prionsykdommer utviklet av Veterinærinstituttet og andre fagmiljø, nasjonalt som internasjonalt, over flere ti-år.