Sykdommen kalles også kaseøs lymfadenitt, og viser seg ved hevelser og byller i lymfeknuter. Byller vil føre til økonomisk tap som følge av slakt. Mennesker kan også bli smittet.
Smittestoff og smitteveier
Byllesjuke forårsakes av bakterien Corynebacterium pseudotuberculosis.
Bakterien skilles ut i puss fra byller som sprekker. Hos dyr med byller i luftveiene vil bakterien kunne skilles ut også gjennom spytt og neseflodd.
Smitte skjer ved kontakt mellom dyr eller via kontaminert innredning. Bakteriene kommer inn i kroppen hovedsakelig gjennom sår og rifter i huden, men det er også vist at bakterien kan trenge gjennom intakt hud og slimhinner. Bakteriene føres med lymfen til lymfeknutene hvor de lager byller.
Bakterien kan overleve flere måneder i mørke og kalde omgivelser, men tåler dårlig sollys, varme og såpe.
Sykdomstegn og diagnostikk
Dyr med byllesjuke får ofte byller i lymfeknutene på hodet, men byllene kan også dannes i lymfeknuter foran bogen, i svangen eller i lymfeknuter inne i kroppen. Symptomene vil avhenge av hvor byllene dannes og hvor store de er. Pusset er som regel gul-grønt og tyktflytende. Dersom byllene sitter i lymfeknuter i svelget, rundt lunger eller i luftveier kan det gi redusert fôropptak, nedsatt produksjon og pusteproblemer.
Hos geit opptrer byllene hovedsakelig i hode og halsregionen, noe som kan tyde på at smitte også tas opp gjennom nese og svelg. Sår etter stanging er også en aktuell inngangsport. Byllene hos sau ses oftest i innvendige lymfeknuter.
Sykdommen utvikles sakte og finnes oftest hos eldre dyr. Sykdommen er ofte symptomfri, men kan gi sykdomstegn avhengig av byllenes plassering.
Byllesjuke kan påvises ved å dyrke fra puss i byller, og Corynebacterium pseudotuberculosis vil oftest finnes i renkultur.
Det kan også påvises antistoffer mot bakterien i serum og melk. Denne metoden har imidlertid noen svakheter og bør kombineres med andre metoder. Det utføres ikke PCR-undersøkelse eller undersøkelse for antistoffer mot byllesjukebakterien ved Veterinærinstituttet.
Byllesjuke hos mennesker forekommer sjelden og det er særlig de som jobber med småfe som bønder, veterinærer og slakteriarbeidere som er utsatt for å bli smittet. Infeksjon med bakterien kan gi byller i lymfeknuter.
Forekomst
Småfe er reservoar for bakterien, men bakterien kan opptre sporadisk hos andre dyrearter som hest, storfe og kamelider.
I Norge har sykdommen tidligere hatt stor utbredelse i geiteholdet, og geit har vært den vanligste smittekilden til sau. Det er usikkerhet hvor utbredt bakterien er i sauepopulasjonen, men undersøkelser tyder på at bakterien kan finnes skjult i besetninger i lang tid.
Gjennom prosjektet “Friskere geiter” har forekomsten av byllesjuke hos geit blitt vesentlig redusert, og sykdommen er nesten borte hos melkegeit. Dette har man fått til gjennom et systematisk arbeid med sanering og testing av dyr for antistoffer.
Tiltak
Byllesjuke er en liste 3-sykdom. I besetninger hvor byllesjuke blir påvist bør dyrene undersøkes for byller jevnlig. Selv om bakterien vanligvis er følsom for penicillin vil behandling ha liten effekt siden bakteriene er innkapslet i byller. Dyr med byller eller mistanke om byller bør derfor utrangeres.
Fjøs hvor det har gått dyr med byllesjuke bør vaskes og luftes på sommeren.
Småfe bør kun kjøpes inn fra besetninger som er fri for byllesjuke, og ved innkjøp av livdyr bør disse undersøkes nøye.
Klippeutstyr og annet utstyr som kan ha vært brukt i smitta besetninger må være rengjort og desinfisert før det i tas i bruk. Ved klipping, scanning, veiing og annen håndtering bør eldre dyr håndteres til slutt.
Vaksine til dyr finnes i noen land, men er ikke tilgjengelig i Norge.