BKD er listeført i Norge (kategori F), og forekomst eller mistanke om BKD skal straks rapporteres til Mattilsynet.
Smittestoff og smitteveier
BKD er en verdensomspennende sykdom hos laksefisk, både i vill- og oppdrettspopulasjoner. Sykdommen rammer kun laksefisk.
Årsaken til BKD er den grampositive bakterien Renibacterium salmoninarum. I Norge ble BKD første gang påvist av Veterinærinstituttet i 1980 på avkom fra vill stamlaks, og smittet villaks antas å være hovedkilden til de BKD-tilfellene som er påvist i Norge de senere år. Siste kjente påvising av R. salmoninarum hos villaks i Norge var med PCR i forbindelse med helsekontroll av villfanget stamfisk til kultivering i 2019.
BKD er vanligvis en kronisk tilstand, men kan gi akutt dødelighet, særlig hos yngre fisk. Livslang bærertilstand forekommer. Ved kjønnsmodning kan bærertilstand endres til aktiv sykdomsutvikling. Ved obduksjon ses ikke alltid typiske patologiske forandringer fordi disse trenger tid for å utvikles til typiske BKD-forandringer. Infeksjonen kan overføres fra en generasjon til neste gjennom infisert rogn, til tross for rogndesinfeksjon, men kan også smitte fra fisk til fisk.
Sykdomstegn
I oppdrett påvises oftest BKD etter unormal dødelighet en tid etter utsetting av smolt i sjø. BKD kan også gi akutt dødelighet, særlig hos yngre fisk. I kultiveringsanlegg og oppdrett med stor fisketetthet kan BKD ramme hardt med stor dødelighet.
Hos fisk i ferskvann fører skader i nyrene til problemer med osmoreguleringen (saltbalansen) slik at fisken får veske i bukhulen og utstående øyne. Typiske obduksjonsfunn er anemi (bleke organer) og lyse, ganske store, hvite knuter i nyret, som kan flyte sammen. Nyret er ofte oppsvulmet. Ved spredning av infeksjonen til andre organer kan en se mange, små, hvite knuter (<2 mm) som er lettest å se i mørke organer, som milt. Små, døde fisker kan lett bli vurdert som uegnet for undersøkelse fordi en tydelig renibakteriose på disse kan se ut som råtning. Tidlig i sykdommen kan fisken ha små blødinger i huden som kan utvikles til små, kraterformede hudsår.
I sjøvann kan en s såkalte «svimre», som av og til kan ha utstående øyne pga. plasskrevende betennelse i øyehulen. Fisken kan ha hvite knuter i nyrene og andre organ, og noe væske i bukhulen. Ved lav temperatur kan en se kroniske forandringer i bukhulen der organene er pakket inn i «bomull» (fibrin). Kjønnsmoden regnbueørret og røye kan ha en forbigående tilstand med bare hudsår, kjent som «spawning rash».
Diagnostikk
Før de typisk hvite knutene er tydelige kan diagnosen være vanskelig å stille. Fiskene er anemiske, og vev er delvis fordøyd av bakteriene. Ved direkte mikroskopi av materiale fra lesjoner kan det være vanskelig å se de ubevegelige bakteriene, og gramfarging gir heller ikke alltid sterk grampositiv farge.
Ved første gangs mistanke på en lokalitet bør en dyrke bakteriene. Prøver bør tas ut fra vev med lesjoner i nyre og eventuelt andre organer. Dyrkingsprøver kan fryses dersom en ikke får fraktet prøver med god kjøling rett til laboratoriet. Sår og knuter i organ med bløt tekstur (nekroser) vil som oftest inneholde store mengder bakterier, mens harde knuter (granulomer) har svært variabelt bakterieinnhold.
Bakteriene er lett å dyrke fra syk fisk, men vokser ikke på vanlig blodagar. Dyrkning kan ta flere uker og krever spesialmedier som inneholder aminosyren cystein, for eksempel ‘kidney disease medium (KDM)’ og ‘selective kidney disease medium (SKDM)’. Histopatologisk er forandringene ved BKD granulomatøse betennelsesforandringer og nekroser i varierende grad. Liten fisk/yngel kan ha små vertsreaksjoner, men likevel store nekroser full av bakterier som kan være vanskelig å se ved standard HE-farging. Ved histologi med funn av karakteristiske forandringer brukes immunhistokjemi for å påvise bakteriene i lesjonene.
Dyrking kan gi bedre sensitivitet sammenlignet med PCR, men PCR gir gode resultater for indirekte påvising av R. salmoninarum og blir brukt rutinemessig i kombinasjon med andre metoder.
Forekomst
Veterinærinstituttet påviste BKD for første gang i Norge i 1980 i både oppdretts- og kultiveringsanlegg. De fleste utbruddene av BKD har kommet på Vestlandet. Etter mange år med få årlige utbrudd (0-3), forverret situasjonen seg betydelig i 2023 med bekreftet smitte på 11 anlegg i sjø og ett landanlegg med stamfisk på Vestlandet, i Møre og Romsdal og Trøndelag. Utbruddene var hovedsakelig hos laks, men også regnbueørret ble affisert. I 2024 ble BKD påvist på til sammen åtte anlegg i Møre og Romsdal og Trøndelag. Helgenomsekvensering har vist at utbruddene på Vestlandet og Sunnmøre de siste årene skyldes en bakterievariant som er såpass ulik bakteriene som er påvist på Nordmøre og i Trøndelag at det er snakk om uavhengige epidemier. BKD har aldri vært påvist hos ørret fra innlandet eller hos anadrome arter i vassdrag som har utløp i Oslofjorden.
BKD finnes globalt i områder der det naturlig er laksefisk eller etter utsett, med mulig unntak for Australia og Irland. BKD blei første gang påvist i Skottland hos vill laks fra elvene Spey og Dee på 1930-tallet.
Sykdommen rammer kun laksefisk, og kjente, mottagelige arter i Norge er atlantisk laks (Salmo salar), regnbogeørret (Oncorhynchus spp.), brunørret/sjøørret (Salmo trutta), røye (Salvelinus alpinus) og harr (Thymallus thymallus).
Overvåking
I perioden 2005 – 2011 var det et offisielt overvåkingsprogram for BKD. I denne perioden ble mer enn 22 000 oppdrettsfisk testet for BKD, uten at R. salmoninarum ble påvist. I flere år fram til 2021 var det overvåking av BKD i ILA-frie soner. Ved stryking av vill anadrom laksefisk til kultivering stilles det krav om obduksjon og testing for BKD. Senest i 2019 ble R. salmoninarum påvist i slike prøver. Avlselskapene har sine egne rutiner for undersøkelse.
Tiltak
BKD er listeført i Norge (kategori F), og diagnosen skal stilles av Veterinærinstituttet som er nasjonalt referanselaboratorium for fiskesykdommer. Sykdomstegn som tyder på BKD, og påvising av R. salmoninarum med minst to laboratorietester baserte på ulike biologiske prinsipp, er grunnlag for diagnosen.
Ved hvert BKD-utbrudd er det viktig å spore smitten. Den snikende utviklingen gjør at selv utbrudd med få sykdomstegn kan indikere at noe har gått galt, for eksempel i et avlssystem. Dersom stamfiskpopulasjoner blir infisert, er problemet vanskelig å håndtere fordi ingen foreløpig har klart å «renske» en populasjon for smitten.
Det forebyggende arbeidet for å holde stamfiskproduksjonen fri er det viktigste tiltaket fordi BKD er vanskelig å behandle og sykdommen kan overføres vertikalt. Infiserte populasjoner skal slaktes eller destrueres.
Bakteriene er følsomme for erythromycin. Slik behandling er trolig kun aktuelt ved kultiveringsarbeid med spesielt verdifulle, utryddingstruede stammer, hvor en ikke kan erstatte infisert avlsmateriale med BKD-fri fisk. Injeksjonsbehandling av stamfisk har også blitt forsøkt innen kommersiell oppdrett, men dette kan ikke anbefales uten at alle kilder til BKD-fri stamfisk er borte.
Et vanlig tiltak er å intensivere overvåkingen om våren og sommeren før stamfisken blir overført til ferskvann. Da kan en oppdage BKD så tidlig at den påtenkte stamfisken kan slaktes og erstattes med en smittefri populasjon. Dette vil avgrense tapene sterkt.
Smoltgrupper med BKD bør ikke settes ut, da det kan ødelegge Norges unike BKD-frie status.
Dersom BKD blir oppdaget på slaktefisk som har stått i sjø i lengre tid, må en regne med smittespredning innen anlegget, og mulig spredning ut av anlegget. Båndlegging av anlegget med hensyn til ut- og innførsel av levende fisk, og hygieniske tiltak ved utslakting og brakklegging etterpå, er de viktigste tiltakene.
Spredningen som vi har sett de siste to årene er blant annet satt i sammenheng med brønnbåter som er brukt for avlusing og transport. Det er derfor viktig å sikre tilstrekkelig vask og desinfeksjon mellom oppdrag på ulike anlegg.
Det finnes ingen effektive medikamenter eller vaksiner mot denne sykdommen, og bekjempelse innebærer generelle biosikkerhetstiltak, screening av stamfisk og utslakting av infiserte bestander.
