Hønsekolera er en liste 2-sykdom og forekomst eller mistanke om hønsekolera skal straks rapporteres til Mattilsynet.
Smittestoff og smitteveier
Aviær pasteurellose forårsakes av bakterien Pasteurella multocida, en gram-negativ stavbakterie. Subtypen P. multocida ssp. multocida er mest vanlig ved sykdom hos høns og kalkun, men også subtypene P. multocida ssp. septica og P. multocida ssp. gallicida kan forekomme. Det er identifisert fem serogrupper basert på kapselantigener og 16 serotyper av multocida, men ingen spesiell kombinasjon av disse virker å være mer sykdomsfremkallende.
Alle fuglearter er mottakelige for aviær pasteurellose, og ulike former for stress er med på å øke risikoen for et sykdomsutbrudd. Kalkuner er mottakelige ved alle aldre og regnes for å være den arten som er mest følsom for pasteurellainfeksjon. Ender og gjess er også svært mottakelige. Høns er mer resistente og sykdom forkommer hyppigst hos voksne dyr i forbindelse med eggproduksjon.
Smitte skjer gjennom direkte eller indirekte kontakt med smittede dyr, i all hovedsak via ekskreter fra nebb, nesehule og konjunktiva, men også fekal smitte forekommer. Bakterien smitter ikke vertikalt. Fugler som overlever en infeksjon kan bli kroniske smittebærere.
Viltlevende fugler og gnagere kan være primær kilde til smitte. Også andre typer husdyr på samme gård, spesielt gris, hund og katt, kan være en smittemessig utfordring fordi P. multocida er en del av deres normalflora.
Sykdomstegn og diagnostikk
Aviær pasteurellose forekommer i ulike former fra en alvorlig perakutt form med høy dødelighet uten forutgående sykdomstegn (sykdommen kalles da hønsekolera) til en mildere form med lavere dødelighet.
Ved akutt forløp finner man patologiske forandringer forenlig med septikemi, som sirkulasjonsforstyrrelser og forstørret lever og milt. Kliniske symptomer som nedstemthet, anoreksi, mukøs ekskresjon fra øvre luftveier, diaré og cyanose av kam og hakelapper kjennetegner et mer protrahert forløp. I kroniske tilfeller finner man gjerne purulente forandringer knyttet til affisert vev, spesielt i luftveiene og konjunktiva, sammen med leddbetennelser og peritonitt.
Diagnostikk
Diagnosen aviær pasteurellose stilles ved funn av typiske makro- og mikropatologiske forandringer samt bakteriologisk dyrking og isolasjon av bakterien fra indre organer.
Ved funn av P. multocida i en fjørfeflokk med perakutt/akutt sykdom og en dødelighet på 10-20 % innenfor en uke vil man definere aviær pasteurellose som hønsekolera.
Forekomst
P. multocida har global utbredelse og er endemisk i mange områder, og bakterien har blitt isolert fra et stort antall fuglearter, både viltlevende fugler og fjørfe, samt mange ulike pattedyr. I Norge ble hønsekolera sist påvist i 2006, mens den mindre alvorlige formen for aviær pasteurellose forekommer sporadisk.
Infeksjoner hos mennesker kan oppstå etter bittskader, som oftest fra katt eller hund. I tillegg til cellulitt kan P. multocida føre til hematogen spredning og infeksjoner som meningitt, septisk artritt, osteomyelitt og endokarditt. Bakterien er en del av den normale munnfloraen hos katter og en stor del hunder.
Tiltak
Hønsekolera er en liste 2-sykdom. Tiltak ved smitte vil i de fleste tilfeller være avliving og sanering av fjørfehus. Bakteriene er som regel følsomme for antibiotika. Behandling er likevel ikke å anbefale, da dette kun fører til en kort bedring med raskt tilbakefall, samt at overlevende dyr ofte blir persistente bærere av bakterien.
I en utbruddssituasjon er det viktig å gå jevnlige inspeksjonsrunder i fjørfehuset for å fjerne syke og selvdøde dyr for på denne måten å redusere smittepresset. Døde dyr må avhendes på en hygienemessig forsvarlig måte. God biosikkerhet, forhindre kontakt med viltlevende fugler og skadedyrbekjempelse er viktig for å hindre videre spredning til andre fjørfebesetninger. Ved frakt av dyr til slaktehus må man være spesielt nøye med rengjøring og desinfeksjon av transportmateriell.