Hønsekolera er en liste 2-sykdom og forekomst eller mistanke om hønsekolera skal straks rapporteres til Mattilsynet.
Smittestoff og smitteveier
Aviær pasteurellose forårsakes av bakterien Pasteurella multocida, en gram-negativ stavbakterie. Subtypen P. multocida ssp. multocida er mest vanlig ved sykdom hos høns og kalkun, men også subtypene P. multocida ssp. septica og P. multocida ssp. gallicida kan forekomme.
Alle fuglearter er mottakelige for infeksjon med P. multocida. Kalkuner er mottakelige ved alle aldre og regnes for å være den fjørfekategorien som er mest følsom for pasteurellainfeksjon. Ender og gjess er også svært mottakelige. Unge tamhøns er nokså motstandsdyktige, og sykdom forekommer hyppigst hos voksne høner i eggproduksjon. Ulike former for miljøforandringer og stress hos dyrene er med på å øke risikoen for et sykdomsutbrudd forårsaket av P. multocida.
Villfugl og gnagere kan være primære smittekilder i fjørfebesetninger. Andre husdyr på samme gård, som for eksempel katter, kan også utgjøre en smittekilde som bærere av bakterien. Smitte innad i en fjørfeflokk skjer gjennom direkte eller indirekte kontakt med smittede dyr, i all hovedsak via ekskreter fra nebb, nesehule og øyne, men også fekal smitte kan forekomme. Bakterien smitter ikke vertikalt, og fugler som overlever infeksjonen kan bli kroniske smittebærere.
Sykdomstegn og diagnostikk
Aviær pasteurellose varierer fra en perakutt form med høy dødelighet (hønsekolera) til mildere varianter med lavere dødelighet. De kliniske funnene varierer betydelig avhengig av art, alder og sykdomsforløp.
Akutte og perakutte tilfeller kjennetegnes som oftest av brå død, sirkulasjonsforstyrrelser og forstørret lever og milt. Ved et mer langtrukket forløp kan man se nedsatt allmenntilstand, nedgang i produksjon, luftveissymptomer med blant annet slimaktig sekret fra luftveiene og diaré. Kroniske tilfeller kan preges av øyebetennelser (konjunktivitt), svullen hakelapp og halthet som følge av leddbetennelser.
Diagnostikk
Diagnosen aviær pasteurellose stilles basert på typiske makro- og mikropatologiske funn, samt bakteriologisk dyrking og isolasjon av P. multocida fra indre organer. Påvisning av P. multocida i en fjørfeflokk med perakutt eller akutt sykdom og en dødelighet på 10–20 % innenfor én uke defineres som hønsekolera.
Obduksjonsfunn varierer med sykdomsforløpet, og kan inkludere vaskulære forstyrrelser, petechiale og ekkymotiske blødninger, økt mengde peritoneal- og perikardialvæske, nekrotiske foci i lever og milt, avgrensede nekrotiske lungelesjoner, fibrinøs lungebetennelse, kaseøs artritt, egglederbetennelse og fibrinonekrotisk dermatitt.
Forekomst
P. multocida har global utbredelse, er endemisk i mange områder og har blitt isolert fra en rekke fuglearter, både ville og domestiserte, samt ulike pattedyr. Hønsekolera ble sist påvist i en kommersiell fjørfebesetning i Norge i 2025, og før det, i 2021. Mildere former av aviær pasteurellose forekommer sporadisk.
Hos mennesker kan P. multocida forårsake hudinfeksjoner etter bitt fra katt eller hund. Bakterien kan også føre til mer alvorlige infeksjoner som meningitt, septisk artritt, osteomyelitt og endokarditt hos mennesker. P. multocida kan være en del av den normale munnfloraen hos katter og hunder.
Tiltak
Hønsekolera er en liste 2-sykdom, og smittehåndtering innebærer som regel avliving av flokken og sanering av fjørfehus. Bakteriene er vanligvis følsomme for antibiotika, men behandling anbefales ikke, da det er stor risiko for tilbakefall etter avsluttet behandling.
Ved utbrudd bør syke og selvdøde dyr fjernes raskt for å redusere smittepresset. God biosikkerhet og skadedyrkontroll er viktige forebyggende tiltak. Vaksinasjon av påfølgende innsett kan være aktuelt, men bør ikke erstatte andre forebyggende tiltak.
