På 1980-talet var kaldtvannsvibriose det største sykdomsproblemet i norsk lakseoppdrett. Vaksine mot sykdommen ble introdusert på slutten av 1980-talet. De siste 20 åra har det berre vært få tilfelle.

Smittestoff og smitteveier

Årsaken til kaldtvannvibriose er bakterien Aliivibrio salmonicida, tidligere kjent som Vibrio salmonicida. Dette er en fakultativt anaerob gramnegativ stavbakterie som vokser best ved lave temperaturer (12-15°C). Det er en ren marin organisme som trenger ekstra salt i dyrkingsmediet for å vokse. Vibrio salmonicida kan regnes som relativt lite virulent i og med at det trengst forholdsvis høye infeksjonsdoser for å gi sykdom.

Det naturlige reservoaret for bakterien er ikke kjend, men den er påvist både i vann og sediment i nærheten av affiserte anlegg. Når smitten etablerer seg i en laksepopulasjon skjer det troleg en oppformering i fisk, med økende smittepress og utvikling av sykdom som resultat.

Sykdomstegn

Utbrudd av kaldtvannsvibriose vil i typiske tilfelle ha en subakutt utvikling som starter med at fisken mister matlysten og det dukker opp svimere. Daglige tap vil til vanlig være lavt i begynnelsen, men kan øke gradvis over tid. Samlet dødelighet kan bli svært høy om utbruddet ikke blir behandlet. Typiske utvendige sykdomsendringer er bleke gjeller og punktformede blødninger i huden, særlig under buken og ved finnebasis. I bukhulen kan en finne blodfarget væske og blødninger i svømmeblære og fettvev. Leveren er lys, fra gråbrun til gul.

Diagnostikk

Et septikemisk obduksjonsbilde som viser generell blødningstendens, anemi og misfarget lever, er indikasjon på kaldtvannsvibriose, spesielt dersom sykdomsutbruddet forekommer ved lav sjøtemperatur. Diagnosen kan bekreftes ved dyrking av bakterien på saltholdige dyrkingsmedier og/eller påvisning av bakterien i histologiske snitt fra ulike organ (hjerte, milt, lever, nyre) ved bruk av immunhistokjemi.

Differensialdiagnose

Som differensialdiagnose kan en vurdere andre bakterieinfeksjoner, som klassisk vibriose, men denne infeksjonen skjer helst ved stigende og relativt høye vanntemperaturer. Infeksiøs lakseanemi (ILA) gir også generelle blødninger.

Forekomst

Utbrudd av kaldtvannsvibriose skjer som regel ved vanntemperaturer under 10oC. Sykdommen ble første gang beskrevet fra Finnmark i 1977. Den ble stadig viktigere til en topp i 1987, med ca. 200 utbrudd (tal basert på prøvemateriale innsendt til Veterinærinstituttet). Da tok en i bruk vaksine, og talet på utbrudd gjekk gradvis ned, til det fra slutten av 1990-talet har vært svært få utbrudd per år.

I 2012 ble så diagnosen kaldtvannsvibriose stilt på 18 oppdrettslokaliteter fra Nord-Trøndelag til Finnmark. Årsaken til den store økningen kan være knyttet til vaksine og vaksinasjonsstatus, men et større smittepress av ukjent årsak kan også være en del av forklaringen.

I 2013 var tallet på utbrudd også høyt (13 lokaliteter, alle i Nord-Norge), men det har ikke vært utbrudd siden da.

Kaldtvannsvibriose er først og fremst en sykdom hos atlantisk laks, men regnbueørret og torsk kan også få utbrudd når smittepresset blir høyt. Da sykdommen var hyppigst, var forekomsten nokså stabil fra år til år i de nordligste fylkene, mens tallet på utbrudd i Midt-Norge og på Vestlandet kunne variere sterkt.

Sykdommen er også beskrevet fra Færøyane, Skottland og østkysten av Canada og USA. Utbrudd finn oftast sted ved lave vanntemperaturer, med topp på ettervinter og vår. Når sykdommen er etablert i et anlegg, kan tapene fortsette ved stigende vanntemperatur, og også komme tilbake etter midlertidig stopp når temperaturen går ned igjen om høsten og tidlig vinter.

Tiltak

Utbrudd av kaldtvannsvibriose kan behandles med antibakterielle medikamenter. Tidligere ble tetrasyklin, trimetoprim/sulfametoksasol og furazolidon brukt i store mengder, og bakterien utviklet resistens mot disse legemidlene.

Vibrio salmonicida er kjent for å lett utvikle resistens, og en bør derfor være forsiktig med å bruke antibiotika. Oppstår det utbrudd hos fisk som er stor nok til å bli slaktet, bør en vurdere nødslakt. Antibiotikabehandling ved lave sjøvannstemperaturer medfører lange tilbakeholdelsesfrister for slakting.

Fra slutten av 1980-talet har vaksiner blitt brukt mot kaldtvannsvibriose med god effekt. Først ble dyppvaksiner gitt to ganger med noen ukers mellomrom, men da en tok i bruk vaksiner med oljeadjuvans mot furunkulose, ble det utviklet polyvalente injeksjonsvaksiner der V. salmonicida inngikk som en komponent. Disse vaksinene blir gitt til settefisken i god tid før den blir sjøsatt, og de har gitt tilnærmet full kontroll med de bakteriesykdommene som inngår i vaksinen. Så godt som all laks som blir sjøsatt er vaksinerte.

Etter introduksjonen av vaksinene har de fleste av de få tilfellene av kaldtvannsvibriose på laks vært på slaktemoden fisk. Trolig har immuniteten minsket på grunn av at det har gått lang tid siden vaksineringen.