Forekomst og effekter av mikroplast i dyr langs kysten

Forekomst og effekter av mikroplast i dyr langs kysten

I en undersøkelse for mikroplast hos fugl, pattedyr og fisk fra et sterkt plastforurenset område utenfor Bergen, er det påvist spor av mikroplast hos åtte av 13 dyr. 

Nivåene er svært lave og det er ikke funn som tyder på at dyrene har vært påvirket negativt. Dette er den første studien av mikroplast på flere dyrearter langs kysten. Større studier er nødvendig for å kunne konkludere.

I 2018 startet et samarbeid mellom NORCE, Veterinærinstituttet i Bergen og Norges Jeger- og
fiskerforbund (NJFF) med støtte fra Plastreturs Miljøprosjekt. Hensikten var å undersøke for mikroplast og eventuell effekt av mikroplast på flere dyrearter som lever i et plastforurenset område på vestsiden av Sotra utenfor Bergen. En valgte å undersøke dyr som kan være mat for mennesker (fisk), eller er fiskespisende dyr (fugl, sel og oter). Det ble ikke funnet synlig plastmateriale i mage- og tarminnhold hos dyrene, men det var spor av mikroplast i ulike vevsprøver fra åtte av de 13 undersøkte dyrene. Det var oftest mikroplast i vev fra mage- og tarm, men mikroplast ble også funnet i muskel og lever.

Det ble påvist mikroplast av typene polyvinylkorid (PVC), polystyren (PS) og polyetylen tereftalat (PET) i åtte dyr; tre torsk, en flatfisk, tre fugler og en oter. Torsken hadde samlet høyest konsentrasjon av mikroplast. Selen, to otere og to flatfisk fikk ikke påvist mikroplast i noen av prøvene.

Både sum og gjennomsnittlig mikroplastinnhold var høyest i vev fra mage og tarm. Det ble påvist mikroplast i prøver fra mage og/eller tarm hos sju av dyrene med inntil 2,6 μg PVC/g våtvekt (vv) hos torsk. Høyest målte mikroplastkonsentrasjon ble funnet i to av tre torskelevre (hhv. 3,4 og 1,7 μg PVC/g vv). Den ene flyndren fikk påvist mikroplast kun i muskel. En av fuglene (lomvien) fikk påvist mikroplast i lever og mage. Det ble ikke påvist plastinnhold i andre vev, som gjelle, lunge, milt eller nyre. Mengden mikroplast som ble påvist var rundt deteksjonsgrensen for analysemetoden (1 μg/g vv).

Det ble ikke påvist mikroplast ved undersøkelser av vevsprøver med polarisasjonsmikroskopi og ingen av dyrene viste tegn til sykdommer eller endringer i vevene som følge av plast. De fleste dyrene var voksne og i god form, og døde av drukning i teiner og garn.

Dette er et for lite utvalg av individer og arter til å trekke entydige konklusjoner. Resultatene er likevel interessante for videre oppfølging av mikroplast i dyr, både for dyrenes velferd og for dyrs betydning som menneskemat, men også for å vise miljøets tilstand langs kysten i dag. Dette er et viktig utgangspunkt som kan følges opp for å observere endringer over tid.