Status for PD i Norge viser at marin SAV2 har vært årsak til alle utbruddene av PD hos laks fra Romsdal og nordover siden 2010, og den er ikke påvist lenger sør. Det har ikke vært utbrudd med SAV3 fra Romsdal og nordover siden 2009. Dette tyder på at Hustadvika har vært en effektiv barriere for SAV3. Marin SAV2 er sannsynligvis en ny virusvariant for Norge, og den er genetisk nærbeslektet med en skotsk variant av PD-virus.
Smittet oppdrettsfisk synes å være det viktigste smittereservoaret for PD-virus, og smittespredning skjer primært med vann/havstrømmer mellom nærliggende anlegg. For smitte over lengre avstander ansees kontaktnettverk å være viktig. Flere utbrudd med marin SAV2 utenfor PD-sona kan assosieres med forflytting og transport av levende fisk med brønnbåt. Dette er generelt sett en av de viktigste veier for smitteintroduksjon til en ny sjølokalitet. Det er uvisst om smitte kan spres over Hustadvika under spesielle forhold. Villfisk ansees å spille en ubetydelig rolle for spredningen av PD, mens betydningen av rømt, smittet oppdrettsfisk er usikker.
SAV3 er beskrevet bare fra Norge på laks og regnbueørret i sjø, mens marin SAV2 bare er funnet på laks i sjø, i Skottland og Norge. Det er ikke noe som tyder på at det er vesentlige forskjeller mellom de to variantene mht. smittemåte, sykdomsutvikling eller patologiske forandringer. Sykdomsutbrudd forårsaket av marin SAV2 viser imidlertid lavere dødelighet enn utbrudd forårsaket av SAV3, men tallgrunnlaget som sammenligningene bygger på er svakt. Det er derfor ikke noe grunnlag for å skille mellom PD forårsaket av SAV3 og marin SAV2 i forvaltningen. Imidlertid kan SAV3 og marin SAV2 oppfattes som to uavhengige epidemier i hver sine avgrensede geografiske områder, og dersom det legges en strategi for å utrydde marin SAV2 igjen, vil det kreve at det legges en egen strategi med dette målet.
Kontroll med smitteproduksjonen på en lokalitet skjer mest optimalt ved fjerning av infisert populasjon med påfølgende brakklegging. Smittet fisk som blir stående vil produsere virus og potensielt smitte nære naboer. Dette er bakgrunnen for den gjeldende utslaktingsstrategien som benyttes utenfor PD-sona.
Ved bruk av en økonomisk modell er kost-nytte ved en utslaktingsstrategi ved PD-utbrudd sammenlignet med en situasjon der fisken ikke slaktes ut. Beregningene viser at ved et scenario der 10% av utsettene må saneres, vil en utslaktingsstrategi være lønnsom, sammenlignet med et scenario uten utslakting der 50% av utsettene får sykdom. “Tipping-point” ligger ved omtrent tre anlegg med utbrudd uten utslakting for hvert anlegg som må slaktes med en utslaktingsstrategi.
Kostnadene ved bekjempelse av PD-utbrudd kan reduseres ved ulike tiltak, slik som å åpne for å kunne omsette fisk som er under normal markedsstørrelse, samt tillate flytting av infisert fisk til smittemessig avskjermede områder for framfôring til slaktestørrelse. Større fleksibilitet for oppdrettsselskapene mhp MTB mellom regioner og år kan også bidra til å kompensere tap forårsaket av tiltak mot PD.
En smittespredningsmodell er også benyttet for å sammenligne de to strategiene. Denne viser ved simulering at antall utbrudd nord for Hustadvika med dagens utslaktingsstrategi vil ligge på ca. fem per år i den neste femårsperioden, mens en situasjon uten utslakting viser en økning til mellom 13 og 14 anlegg per år i løpet av perioden.
Effekten av sonegrensa kan styrkes av biosikkerhetstiltak, som bla. omfatter helsekontroll, unngå brønnbåttrafikk med flytting av levende fiskemateriale over grensa, og tillate vaksinasjon av fisk i ei buffersone. Raskere fjerning av smittet fisk kan ha stor betydning.
