Veterinærinstituttet har lenge arbeidet med å utvikle beregningsmodeller som brukes i arbeidet med å undersøke smittestatus i villreinflokkene på Hardangervidda og i området Nordfjella sone 2. For hvor mange dyr er det nødvendig å felle for å oppdage smitte, og hvordan unngår en overbeskatning? Modelleringen bidrar til å optimalisere uttak av dyr i dette arbeidet.
Viltbiologene med Atle Mysterud i spissen introduserte ideen om å ta ut en høyere andel av bukk som er eldre enn 2.5 år. Dette er basert på kunnskap om at det er rundt tre ganger så stor sjanse for å finne smitte i voksne bukker enn i simler og at reinsdyr er en sterkt polygam art, der hver bukk kan parre seg med mange simler. Det er derfor mulig å ha et veldig skjevt kjønnsforhold i stammen, uten at det går utover hvor mange simler som får kalv.
I den nye artikkelen i Nature Communications vises det at ved å ta ut en høyere andel av bukk som er eldre enn 2.5 år, kan tiden som trengs for å dokumentere fravær av smitte reduseres med flere år sammenlignet med jaktuttak der den demografiske sammensetningen opprettholdes mer lik som for tidligere år.
-Modelleringsverktøyet er allerede i bruk når vi forskere samarbeider med forvaltningen for å beregne hva som trengs av prøver fra Hardangervidda og Nordfjella sone 2 fra år til år i arbeidet med å sannsynliggjøre fravær av skrantesjuke, forteller Hildegunn Viljugrein som er en av hovedforfatterne fra Veterinærinstituttet.
Redaktøren i Nature Communications skriver i sin omtale (fritt oversatt:)
«Det er sjelden at resultatene fra matematiske sannsynlighetsmodeller brukes til å veilede forvaltningspolitikken i utarbeidelse av bekjempelsesstrategi for sykdom hos ville dyr. Forfatterne har utviklet et proaktivt overvåkningsprogram gjennom jakt som forkorter tiden som kreves for å stadfeste frihet fra skrantesjuke på bestandsnivå hos villrein.»
Viktig å dokumentere fravær av sykdom
Etter at det ble oppdaget skrantesjuke på villrein i Nordfjella sone 1 og området ble sanert, har det vært viktig å dokumentere fravær av smitte i andre områder. Dette gjelder særlig for naboområdet rundt Hallingskarvet («Sone 2»), som igjen ligger vegg-i-vegg med Hardangervidda med sine snaut 8000 dyr, en tredjepart av all norsk villrein.
Sikkerhet om fravær av smitte er også nødvendig når andre bestander skal «levere rein» til sone 1 i Nordfjella når brakkleggingsperioden er over.
Modellverktøyet som benyttes i arbeidet med å sannsynliggjøre fravær av skrantesjuke hos villreinflokkene i disse områdene, fungerer som en simuleringsmodell. Ved å inkludere risikofaktorer som alder og kjønn og ved å koble mot en bestandsmodell, kan simuleringsmodellen brukes til å beregne hvordan ulike sammensetninger og størrelser av jaktuttak påvirker estimatet av hvor stor sannsynligheten for fravær av smitte er.
Viljugrein forklarer at modellen er dynamisk og må oppdateres med nye tall hvert år. Villreinstammens sammensetning endrer seg over tid. Forhold som bestandsvekst, antall dyr testet og effekter av jaktuttak vil spille inn. Alt dette har betydning for hvilke kvoter og uttaksscenarioer en kan legge opp til.
—Ved modellering langt fram i tid, blir usikkerheten i beregningene større for hvert år som inkluderes. Hva som er fornuftig uttak vil avhenge av flere faktorer som bestandsmål og ønsket sannsynlighet for fravær av smitte, sier hun.
Sannsynlighet for smittefravær
Artikkelen presenterer også hvor stor sikkerhet som er oppnådd (under gitte antagelser) på at det ikke er CWD i Nordfjella sone 2 og Hardangervidda før jakta 2020.
—Høstens villreinjakt er godt i gang og avsluttes om noen uker. Det blir spennende å mate modellen med nye tall for å finne ut hvor mye høstens jaktuttak vil øke beregnet sannsynlighet for smittefravær, avslutter Viljugrein.
Les artikkelen i Nature Communications:
Hunting strategies to increase detection of chronic wasting disease in cervids
Blog om saken: Hunting wildlife for disease detection
Den nye artikkelen presenterer et modellverktøy som er en videreutvikling av et tidligere arbeid:
Tidligere artikkel om demografiske forskjeller i smitterisiko:
