Men hva blir forskjellen mellom en oppdrettslaks som vokser i et settefiskanlegg og en laks som tilbringer sine første leveår i en elv?

Avstand mellom ringer i skjellet avslører rømt oppdrettslaks

-Det som skiller villaksskjell fra oppdrettslaksskjell er blant annet det som vi kaller for «vintersoner» i fiskeskjellet. Det vil si at når det har vært kaldt på vinteren, mindre mattilgang og mindre vekst, så blir ringene på skjellet tette. Villfiskens skjell får også en veldig tydelig visuell overgang mellom livet i elva som ungfisk, og til den smoltifiserer for videre næringsvandringer som voksen i havet. Når laksen velger å dra til havs for å bli stor og får tilgang på et større matfat, blir det mye lengre avstand mellom disse ringene som representerer den økte veksten, forteller forsker Bjørn Florø-Larsen ved Veterinærinstituttets seksjon for Miljø- og smittetiltak i Trondheim. Han er gjest i en ny episode av VETpodden der dette er tema. 

2

-En oppdrettsfisk har ikke alle naturlige variabler som påvirker veksten gjennom livet på helt samme måte som villfisken, og vil derfor ha en mye jevnere vekst. Dette gjenspeiler seg også visuelt på skjellet, sier Florø-Larsen.

I denne videoen viser Blørn Florø-Larsen hvordan ringene i fiskeskjellet forteller laksens livshistorie. 

Nok en laksesesong er i gang og forskeren i Trondheim håper mange skjellprøver finner veien inn til Veterinærinstituttet gjennom sommeren. Ingen andre prøver fra laks enn skjellprøver kan gi så mye informasjon, kombinert med enkel prøvetakning, logistikk og lagring for fremtiden. Skjellprøveinnsamling fra all avlivet laksefisk gjør at forvaltning og forskning har tilgang på viktige grunnleggende materialer.

Kampen om den beste «dama på grunnen» setter spor

-Vi kan også se tydelige gytemerker i fiskeskjellet. Når vi får inn en skjellprøve, så kan man se om denne laksen har vært oppe i elven og gytt tidligere, eller om den er oppe i elva for første gang for å gyte. Et gytemerke kan se ut som slitasje på skjellveksten. Det er nemlig en stor påkjenning for fisken å vandre tøffe ruter opp elva til gytegrunnene, og forbruke masse energi og mineraler for å danne gytedrakt, rogn og melke. I tillegg slåss mange hanner for å finne den beste dama på grunna, før fisken igjen kanskje skal overleve en hel vinter i elva med svært begrenset næring etter gytingen er ferdig. Slike heftige livshendelser setter sine fysiske spor, forklarer Florø-Larsen.

Rømming av oppdrettslaks er vurdert som den mest alvorlige oppdrettsrelaterte trusselen for villaks, fordi gyting mellom vill og oppdrettet laks forringer lokaltilpasset genetikk. For å bevare de genetiske særtrekkene gjennomgår derfor all villfanget stamfisk en opphavskontroll, som avslører rømt fisk. Hovedmålet med dette er å sikre at bare ren villfisk brukes i kultiveringsarbeidet for fiskebestandene, som av ulike årsaker sliter med lav produksjon.

Veterinærinstituttets seksjon for Miljø- og smittetiltak leder opphavskontrollen på oppdrag fra Miljødirektoratet, som blant annet består av å analysere skjellmønster, slik at man kan avdekke rømt oppdrettsfisk. Men hvorfor ble opphavskontroll opprettet og hva er formålet med den? Og hvordan gjennomfører Veterinærinstituttet disse skjellanalysene, og hva gjør man med materialet som samles inn?

Hør på hele podcasten her: