Sykdom og lakselus er i dag de største hindrene for videre vekst i oppdrettsnæringa. Men over­våking og kontroll med alvorlige smitt­somme sykdommer er ressurskrevende. Mer kunnskap om hvordan smitten sprer seg i vann og hvor lenge smitte­stoffene overlever i vann, er nødvendig å kunne evaluere effekten av tiltak som benyttes for å forebygge og bekjempe sykdommene.

– I dag får vi kunnskap om dette fra erfaringer med virkelige sykdomsutbrudd og smittespredning fra fel­ten. Feltobservasjonene sammen med resultater fra biologiske forsøk, kan benyttes til å utvikle simuleringsmodel­ler for smitteoverlevelse og spredning. Overvåking for smittsomme sykdom­mer er basert på prøvetaking av avlivet fisk fra oppdrettsanleggene. Dette er både ressurskrevende og problema­tisk i forhold fiskevelferd, forteller Atle Lillehaug ved Veterinærinstituttet, som er prosjektleder for prosjektet Biosikkerhet i fiskeoppdrett.

– Det vil derfor være et stort fram­skritt å kunne påvise ulike smittetstoffer direkte i vannmassene, f.eks i karene i et settefiskanlegg, eller i og rundt merdene i sjøanlegg, både når det står fisk der, og etter utslakting, forklarer han.

Veterinærinstituttet er nå i ferd med å utvikle metodikk for nettopp dette. I prosjektet SAFEGUARD, finansiert av Norges forskningsråd, ønsker forskerne å utvikle en enkel, sikker og skånsom metode for å påvise virus direkte i van­net i og ved oppdrettsanlegg. Prosjektet fokuserer på virus som gir pankreassyk­dom (PD) og infeksiøs lakseanemi (ILA), sykdommer som har vist seg å være van­skelige å kontrollere og forebygge spred­ning av. Ny metodikk som kan forbedre overvåkingen av sykdommene og gi mer kunnskap om smittespredning, er derfor viktig å utvikle både for næring, forvalt­ning og fiskehelsen.

I prosjektet tester forskerne ut bruk av eDNA (environmental DNA). Dette er et nytt prinsipp der arvemateriale (DNA og RNA) fra både makro-og mikroorga­nismer renses ut fra prøvemateriale fra miljøet og påvises med molekylærbio­logisk metodikk. Denne metodikken er spesielt egnet til å bekrefte tilstedevæ­relsen av slike organismer i vann, og er blant annet benyttet til å påvise tilste­deværelse av utrydningstruede fiskear­ter som finnes i lite antall i vassdrag og vannsystemer.

Metoden er allerede utviklet og tatt i bruk ved Veterinærinstituttet* for å påvise eggsporesoppen Aphanomyces astaci, som er årsak til krepsepest hos edelkreps. Denne metodikken har bidratt til å styrke overvåkingen av syk­dommen og gjort oss i stand til å gi bedre faglige råd til myndigheten om tiltak mot sykdommen i forbindelse med utbrudd.

– Vårt mål er å videreutvikle og prøve ut denne metodikken videre på andre mikroorganismer, sier Lillehaug.

– For å anvende eDNA-tilnærming mot flere sykdomsagens er det nødven­dig å utvikle metoder for konsentrering av materiale fra ulike vanntyper med sikte på å påvise patogene smittestoffer med forskjellige egenskaper og størrel­ser. Det er særlig metodikk for å kunne påvise virus som det vil være knyttet stor spenning til, avslutter han.

* Strand et al. Detection of crayfish plague spores in large freshwater sys­tems. Journal of Applied Ecology, 2014; 51: 544-553).