Siden oppstarten av plastproduksjonen i 1940-årene har plast blitt et omfattende globalt forurensningsproblem, blant annet i form av mikroplast, dvs. plastbiter med en diameter mindre enn 5 mm. Det er økende interesse og bekymring for mikroplast i marine vannmasser sedimenter over hele verden. I motsetning til større plast, som lett kan sees i mage og tarm hos fugl, sjøpattedyr, skalldyr og fisk, vet vi lite om omfang av spredning, opptak og konsekvenser av mikroplast for dyrehelsa .
Veterinærinstituttet og NORCE, Stavanger (www.norceresearch.no) gjennomførte i vinter en pilotstudie på oppdrettslaks. Formålet var å se om mikroplast kunne binde seg til gjellene og slik være en indikator på hva slags type mikroplast fisken hadde vært utsatt for. Gjelleprøvene ble innsamlet fra et oppdrettsanlegg av Åse Garseth ved Veterinærinstituttet, og kjemisk analyse av mikroplastsammensetningen ble utført av Alessio Gomiero ved NORCE.
I noen av prøvene ble det funnet små mengder av mikroplast av type polyethylen (PE) og polyvinylklorid (PVC). Det er ikke mulig å vite fra analysene om disse plastpartiklene befant seg utenpå eller var tatt opp av cellene.
Det er viktig å finne ut om disse partiklene kan tas opp gjennom gjellene og overføres til blodet, eller om de bare sitter ‘fast’ utenpå. Videre studier vil vise om slike partikler kan skade gjellene.
Mikroplast tatt opp i fiskens oppryddingsceller
Forskerne Maria Dahle og Anita Solhaug ved Veterinærinstituttet har utført en pilotstudie for å finne ut om makrofager, som er en type immunceller som rydder opp i fremmedstoffer som har kommet inn i kroppen, kan ta opp mikroplast. Makrofager fra Atlantisk laks ble utsatt for mikroplast (polyethylen) i to størrelser: 1-5 µm som er på størrelse med bakterier, og 10-22 µm i diameter som er omtrent på størrelse med en celle i kroppen.
Eksperimentene viser (Figur 1) at de minste plastkulene raskt ble tatt opp av cellene. Det tok bare 24 timer før de kunne sees inne i cellene, og etter 1 uke var 90% av cellene fulle av plastkuler De store kulene derimot ble ikke tatt like effektivt opp i cellene, men etter en uke kunne man se at grupper av celler hadde samlet seg rundt mikroplast-kulene. Kulene skiftet etter hvert form og ble stavlignende. Dette tyder på at makrofagene aktivt forsøker å bryte ned plastpartiklene, selv når disse er for store til å kunne bli spist. Det er uvisst hva disse funnene betyr for fiskehelsen og for laks som mat, men dette er noe som forskerne ønsker å undersøke nærmere.
I et nytt samarbeidsprosjekt som ledes av NORCE ved Alessio Gomiero og skjer i samarbeid med oppdrettsindustrien, Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet, skal vi undersøke mulige kilder til makro- og mikroplast i havbruksnæringen. Dette prosjektet prøver å identifisere utslippskilder fra akvakulturnæringen og studere hvor mye av denne plasten som finnes igjen i omgivelsene rundt anleggene. Forsker Mona Gjessing ved Veterinærinstituttet skal undersøke om det kan påvises endringer i gjellevev fra laks som har gått i disse miljøene.
Prosjektet finansieres av FHF.