Veterinærinstituttet har startet en overvåkning av sars-cov-2 hos elg, hjort, rådyr og villrein i Norge. 

(Kronikk i Morgenbladet av Carlos G. das Neves , direktør for forskning og internasjonalisering, Veterinærinstituttet og Knut Madslien , vilthelseansvarlig, Veterinærinstituttet)

Amerikanske forskere påviste for kort tid siden covid-19 hos viltlevende hjortedyr. Veterinærinstituttet undersøker nå prøver fra norske hjortedyr for å se om vi kan finne det samme. Selv om vi forventer negative resultater, er dette viktig å få på det rene. La oss forklare hvorfor.

Covid-19 er karakterisert som en human sykdom. Virologer og andre forskere verden over har fulgt utviklingen tett for å se om viruset sars-cov-2 også kan smitte dyr. Dette er det flere grunner til, som hensynet til dyrehelse og at smittede dyr kan utgjøre en smittekilde for mennesker. En annen viktig årsak er at dersom smitten sprer seg i store dyrepopulasjoner, vil faren for nye virusmutanter øke.

Oppsto blant ville dyr

Det er liten tvil om at sars-cov-2, viruset som forårsaker den pågående pandemien, oppsto hos et viltlevende dyr. Trolig var flaggermus først ute. Den gjeldende vitenskapelige oppfatningen er at viruset deretter smittet en eller flere dyrearter før smitten ble overført til oss mennesker. Smitten kan med andre ord ha krysset artsbarrierer fra flaggermus til eksempelvis et viltlevende dyr holdt i fangenskap, for så å smitte et menneske.

I september i fjor fant forskere i Laos noen nye koronavirus hos flaggermus. Dette var virus som viste 96,8 prosent genetisk likhet med sars-cov-2. I 2013 ble et beslektet virus funnet i Kina med en genetisk likhet på 96,1 prosent. Fire prosent ulikhet er ikke lite, det kan bety mer enn 20–30 år med evolusjon.

Mennesker kan også smitte dyr

Vi har lenge vært klar over at det ikke bare er dyr som kan smitte mennesker, men også omvendt: Mennesker kan smitte dyr. Over det siste året har vi sett stadige rapporter om sars-cov-2-smitte hos katter, hunder, tigre, løver, oter, snøleoparder, fjelløver, gorillaer og ildere. Dyrene er i de fleste tilfellene blitt smittet av mennesker og har utviklet milde symptomer på sykdom. Unntaksvis har de også bidratt til å spre smitte, som da viruset raskt smittet nær samtlige mink i danske minkfarmer. For få uker siden døde tre utrydningstruede snøleoparder i Lincoln Children´s Zoo i Nebraska i USA som følge av komplikasjoner fra covid-19. Som forskere innen vilthelse blir vi særlig bekymret når smitten oppstår hos ville dyrearter som er utryddingstruet.

I september 2020 antydet datamodeller at hjortedyr kunne være mottagelige for sars-cov-2. Det var likevel en overraskelse da en fersk studie av hvithalehjort i fire stater i det nordlige USA viste at hele 40 prosent av dyrene hadde antistoffer mot sars-cov-2. I en annen studie i Iowa viste ved PCR-metode at 30 prosent av 300 undersøkte hvithalehjort var positive for sars-cov-2. For kun få dager siden bekreftet også kanadierne funn av viruset hos hvithalehjort i provinsen Quebec.

Sars-cov-2-smitte er altså utbredt i populasjoner av frittlevende vilt. Funnene av koronasmitte hos en stor andel av hvithalehjort innebærer at smitten kan spres i og opprettholdes i populasjonen. Hvithalehjort kan dermed bli et reservoar for sars-cov-2. Et viktig spørsmål er da: Kan sars-cov-2 utvikle seg i hjortedyr, eller andre viltlevende arter, for senere å smitte tilbake til mennesker i en farligere form? Kan det tenkes at nye virus vil kunne oppstå som også kan smitte husdyr, og vil disse kunne overføres fra vilt til husdyr og videre til mennesker?

Vi husker den hurtige spredningen av sars-cov-2 hos mink i flere land etter smitte fra menneske til dyr, og senere hvordan dyrene smittet mennesker. En av årsakene til at danskene valgte å avlive hele sin populasjon av mink var risiko for at det kunne oppstå en ny sars-cov-2-variant hos dyrene.

Lite gunstig med smittereservoar hos dyr

Samtidig som verden arbeider med å øke vaksinasjonsdekningen for å få kontroll over sykdom og smittespredning mellom mennesker, utvikles det altså et smittereservoar blant dyr. Det er svært uheldig, siden det både vil kunne utgjøre en smittekilde for mennesker, og også være kilde til utvikling av nye mutanter og varianter av viruset.

Kontroll av smittsomme sykdommer er svært komplisert i ville dyrepopulasjoner. Fokuset må være å forhindre introduksjon av viruset til slike populasjoner og begrense spredning. Alle disse utenlandske studiene understreker betydningen av at vi overvåker hvordan sars-cov-2 sprer seg hos relevante dyrearter, både vilt og husdyr, i tillegg til mennesker, hvis vi ønsker å være proaktive når det gjelder å finne nye varianter av viruset.

Forskere diskuterer nå hvordan Omikron-varianten kan ha utviklet så mange mutasjoner. En av flere hypoteser er at viruset har utviklet seg i en viltlevende dyreart, tilpasset seg dette dyret ved at det over tid har oppstått flere mutasjoner i piggproteinet, og til slutt, smittet tilbake til mennesker. Det finnes ikke bevis eller andre holdepunkter for dette, men det er en av flere hypoteser som bør undersøkes videre. Det er naturlig at virus muterer, og sannsynligheten for mutasjoner øker med antall ganger viruset formerer seg. Når virus krysser artsbarrierer, kan mutasjoner bidra til en vertstilpasning. Slike vertshopp kan altså føre til et seleksjonspress som fremmer nye virusvarianten.

I Norge overvåker vi smitte hos reinsdyr

I Norge har vi så langt ikke identifisert sars-cov-2 hos dyr, noe som kan skyldes en relativt lav forekomst av viruset i befolkningen. Det betyr ikke at vi kan se bort fra muligheten for at også norske dyrearter kan bli smittet. Modelleringsstudier viser at for eksempel reinsdyr kan være mottagelige. Ved Veterinærinstituttet har vi derfor startet en overvåkning av sars-cov-2 hos våre hjorteviltarter (elg, hjort, rådyr og villrein) for å få en bedre oversikt over virusets potensielle forekomst i norsk fauna.

Iverksettelsen av denne begrensede overvåkningen er ikke bestemt ut fra en mistanke om forekomst av viruset hos norsk vilt, men ut fra et ønske om å være årvåkne. Vi vet at patogener sirkulerer i naturen mellom ulike arter, og at smitte mellom ville dyr og husdyr, og mellom ville dyr og mennesker, er mulig. Et nasjonalt overvåkningssystem basert på en Én helse-tilnærming, et system som integrerer helsetrusler blant mennesker, husdyr, dyreliv og i naturlige økosystemer, kan være et viktig verktøy for vår evne til å forutsi og forhindre helsetrusler i fremtiden.

La oss gå tilbake til starten. Sars-cov-2 oppsto mest sannsynlig hos ville dyr i naturen, og det ser ut til at viruset også er på vei tilbake til naturen. Helseovervåkning av disse viltpopulasjonene og økt satsing på vilthelse i en «én helse-tilnærming», kan hjelpe oss til å unngå større problemer langs veien.