Våren 2018 ble de siste dyrene i den CWD-smittede villreinbestanden i Nordfjella Sone 1 tatt ut av personell fra Statens Naturoppsyn. Men bekjempelsen av klassisk skrantesjuke er langt fra over, selv om den smittede villreinbestanden i Nordfjella er borte.
For å kunne friskmelde norske hjortedyrbestander må myndighetene som et neste steg undersøke om smitten har spredd seg og finnes i naboområdene, Nordfjella sone 2 og Hardangervidda, eller i hjortedyrbestander i landet for øvrig. Bortsett fra et ekstraordinært uttak av villrein i sone 2 i vinter, er målet å få inn nok prøver ved hjelp av ordinær jakt.
— Det å avklare smittestatus i disse områdene så raskt som mulig er viktig, ikke bare for å hindre mulig spredning, men også fordi dyr fra disse områdene er aktuelle å benytte for å gjenopprette en frisk villreinstamme i sone 1 etter at brakkleggingstiden er over. Derfor må det oppnås tilstrekkelig sikkerhet for at disse områdene er fri for smitte, forklarer Jørn Våge, koordinator for CWD-arbeidet på Veterinærinstituttet.
Kvoter ikke det samme som faktisk uttak
Hardangervidda Villreinutval har anbefalt en kvote på 6000 dyr for Hardangervidda 2019. Men, det er ingen som forventer at så mange dyr felles. I følge villreinutvalget kan et godt fellingsresultat for Hardangervidda ved ren bukkejakt og kvote på 6000 dyr forventes å ligge i området 1200-1800 dyr.
— Skrantesjuke er en så alvorlig trussel mot hjortedyrbestandene, at høye jakt-kvoter kan være fornuftig å bruke for å oppnå tilstrekkelig kartlegging av smitte, forklarer Våge. — Årets kvote tilsvarer samme antall dyr som i 2017. I 2017 resulterte denne kvoten i underkant av 1000 testede dyr, sier han.
For to år siden var det fordeling mellom kjønn og alder, i 2019 er det snakk om kun bukk 2,5 år og eldre.
Simulerer hvordan ulike jaktuttak påvirker smittesikkerheten
Veterinærinstituttet har i samarbeid med NINA og Universitetet i Oslo utviklet et modellverktøy som kan simulere forskjellige jaktuttak, ta hensyn til forventet bestandsutvikling fram i tid og beregne hvor sikre en kan være for fravær av CWD-smitte ved gitt antall prøver som testes.
— Ved hjelp av dette verktøyet har Veterinærinstituttet på oppdrag fra Mattilsynet kjørt modellberegninger for flere uttaksscenarier og har beregnet sikkerhet for fravær av skrantesjuke for forskjellige nivå av jaktuttak for kommende år, sier Hildegunn Viljugrein som er forsker på epidemiologi ved Veterinærinstituttet.
Status etter høstjakten 2018 er at sikkerhetsnivået for smittefrihet er beregnet til omtrent 65 %. Det er derfor fortsatt usikkerhet rundt smittestatus til villreinen på Hardangervidda.
Målet som myndighetene har satt er å oppnå 90 % sikkerhet for smittefrihet raskest mulig, og et sikkerhetsnivå på 99 % innenfor brakkleggingsperioden av Nordfjella.
Flere fordeler ved å ta ut bukker
— Et av uttaksscenariene vi har modellert er å ta ut en større bukkeandel. Dette er vurdert som den beste løsningen med tanke på totalbestand og kalvetilvekst. Siden reinsdyr er en polygam art der hver bukk kan pare mange simler, er det mulig å ha en lav bukkeandel i bestanden uten at det går utover kalvetilvekst. Voksne bukker som er 2,5 år og eldre har i tillegg vist seg å ha større sannsynlighet for å være smittet enn voksen simle og ungdyr, og det medfører at testing av en voksen bukk teller mer enn en simle eller ungdyr når det gjelder friskmelding. Det er derfor flere fordeler med å få ned antallet bukker enn bare å få prøvesvar, sier hun
— Etter innspill fra Hardangervidda villreinutval har vi modellert scenarier der bestandsstørrelsen over tid holdes på minst 7.000 dyr og kalvetilveksten bygges opp til minst 2.000 kalv. Modellen viser at det kan være mulig å nå kravet om friskmelding ved å ta ut så mye voksen bukk at bukkeandelen i bestanden etter jakt reduseres fra rundt 30 % til 10 %. Denne modelleringen antyder at for å nå 90 % smittefrihet i løpet av 2019, bør det tas ut nærmere 1800 bukk i år, forklarer Viljugrein.
