Det jobbes politisk for å få opphevet forbudet mot bruk av blyhagl i Norge. Stortinget diskuterte saken medio mai, og flere politiske partier går inn for å tillate blyhagl. Miljøverndepartementet ønsker foreløpig ingen endring, men vil innhente mer kunnskap om miljø- og helseeffektene av det gjeldende forbudet.
EUs vitenskapsorgan for mattrygghet (EFSA) konkluderte i 2010 med at vi tåler mindre bly enn tidligere antatt. Daværende grense for tolerabelt ukentlig blyinntak (TWI) hos mennesker ble ikke lenger ansett for å gi tilstrekkelig beskyttelse. EFSA mente at det ikke var vitenskapelige holdepunkter for noen terskel for mulig inntreden av blyeffekter hos mennesker. Den mengden bly vi utsettes for til daglig ligger tett opp til nivåer der det kan påvises små helseeffekter hos følsomme individer. Blyeksponering i befolkningen må derfor holdes på lavest mulige nivå.
De mest alvorlige effektene er hemmet nevrologisk utvikling, når barn eller fosteret er utsatt for bly. Det foreligger en rekke studier fra flere land som alle viser at bly kan ha negativ innvirkning på kognitiv utvikling og adferd. Slike skader kan gi redusert prestasjon i IQ-tester og manglende aggresjonskontroll. Det har blant annet vært spekulert på om blypåvirkning har hatt betydning for senere voldskriminalitet blant dem som vokste opp i storbyer i USA da blyutslippet fra bensin var på sitt høyeste. Hos voksne er økt blodtrykk og nyreskade de kritiske effektene.
Det er sannsynlig at subtile nevrologiske effekter av lav blyeksponering også forekommer hos dyr som får i seg bly. Det vi kjenner best til i Norge er det store antallet andefugler som har blitt kronisk forgiftet etter inntak av blyhagl. Fuglene trenger småsteiner i muskelmagen (kråsen) for å male opp maten, siden de mangler tenner. Andefugler finner slike steiner på bunnen av vannet hvor de lever. Når blyhagl plukkes på denne måten, blir de langsomt løst opp i kråsen og leder til sykdom og død. Et par blyhagl i kråsen er tilstrekkelig for å drepe en svane.
Veterinærinstituttet har gjennom årene undersøkt mange hundre svaner, og bly var i mange år vanligste dødsårsak. Blyforgiftningene vedvarte i årene etter forbudet mot blyhagl i våtmark. Dette kan skyldes at det tar tid før blyhagl på bunnen av vannet blir løst opp eller dekket til av nye sedimenter. Dessuten kan andre blygjenstander forårsake blyforgiftning, og blysøkker fra fiskeredskap er også vanlig forgiftningskilde hos svaner. Men det er også grunn til stille spørsmål om forbudet mot blyhagl ble overholdt i våtmarksområdene før det ble totalforbud i 2005. De senere årene er det påvist betydelig færre tilfeller av blyforgiftning hos svaner.
Fugler som lever i skog og fjell har tilsynelatende ikke blitt berørt av spredningen av blyhagl på samme måte som andefugler. Landlevende fugler kan lettere se hva de plukker i seg av mat og kråssteiner. Eksempelvis ser rype ut til å velge hvite steiner, noe som er gunstig fordi kvatssteiner er harde, og effektive for deres fordøyelse. Imidlertid får kjøttspisende fugler og andre dyr i seg ammunisjonshagl når de spiser skadeskutte fugler. Når disse haglene er av bly, vil de sannsynligvis lett kunne føre til forgiftning hos fuglene. Dersom forbudet oppheves, vil mange tonn med blyhagl bli spredd i norsk natur.
Mens blyhagl er forbudt, brukes nesten utelukkende blybasert ammunisjon til storviltjakt. Mikroskopiske blyfragmenter er vist å ha stor spredning i kjøtt og organer rundt sårkanalen og ser ut til å kunne utgjøre en helserisiko for mennesker som regelmessig spiser slikt forurenset kjøtt. Slakterestene med blyforurensning som blir liggende i naturen og spises, innebærer også en risiko for rovviltets helse. I USA har populasjonen av gribben californiakondor store problemer på grunn av blyforgiftning ved at den spiser restene fra menneskenes jakt. I gribbenes blod er det er påvist høye blykonsentrasjoner som stiger kraftig i jakttida.
Mange jegere mener at bly er best å bruke rent våpenteknisk og har best drepeevne. Andre jegere mener at dette er avhengig av våpenet som brukes og aller viktigst, av den som betjener våpenet. Det er noe høyere pris på ammunisjon laget av andre metaller som vismut og wolfram. Fra jegerhold er pris trukket fram som et argument for å få blyet tilbake, men ammunisjonskostnaden bør ikke ses som en viktig faktor i denne debatten.
Fra et toksikologisk perspektiv bør endring i bruk av blyammunisjon heller være i retning av å unngå blykuler ved storviltjakt enn å gjenåpne for bruk av blyhagl.
Aksel Bernhoft, seniorforsker i Veterinærinstituttet og leder av Komité for geomedisin – mat, miljø, helse, Det Norske Videnskaps-Akademi
Kronikken er publisert i Oppland Arbeiderblad, Bondebladet, Finnmark Dagblad, Sunnmørsposten og Drammens tidende.