Les hele uttalelsen fra avdelingsdirektør Brit Hjeltnes til Mattilsynets hovedkontor :

Notat om vaksinasjon mot ILA i Sør-Troms

Infeksiøs lakseanemi (ILA) vurderes nasjonalt og internasjonalt som en alvorlig smittsom fiskesykdom. Dette har vært det faglige grunnlaget for de omfattende tiltakene som settes i verk i de tilfellene sykdommen påvises.

Veterinærinstituttet er enig i den strategien som norske myndigheter har valgt i arbeidet med å bekjempe og forebygge ILA. Det omfattende utbruddet i Sør-Troms vil resultere i brakklegging av et stort område for oppdrettsaktivitet. Dette kan få store næringsmessige konsekvenser, ikke minst for lokale, mindre oppdrettere. Ut fra en helhetlig vurdering kan det derfor være nødvendig å drøfte alternative strategier med utgangspunkt i de samfunnsmessige konsekvensene av utbruddet i denne regionen. Vaksinering kan være et virkemiddel som bør vurderes.

Da ikke all informasjon om ILA-vaksinasjon har vært umiddelbart tilgjengelig, er dette notatet ment som en foreløpig vurdering bl.a. basert på erfaringer med vaksinasjon mot ILA i andre land. Vi har foreløpig ikke gått inn på detaljerte konkrete forslag til vaksinasjonsprogrammer eller gjort kost-nytte vurderinger. Vi har heller ikke vurdert hvorvidt en eventuell vaksinasjon vil kunne ha innvirkning på Norges offisielle sykdomsstatus.

Vaksine mot ILA

Det finnes i dag kun en kommersielt tilgjengelige vaksine mot ILA. Denne vaksinen inneholder i tillegg til helvirus av ILA også inaktiverte komponenter av infeksiøs pankreasnekrosevirus og hele, inaktiverte bakterier av Aeromonas salmonicida, Vibrio anguillarum, Vibrio salmonicida og Moritella viscosa. Vaksinen er en injeksjonsvaksine som skal gis intraperitonealt. Andre vaksineprodusenter arbeidet med vaksine mot ILA, men ingen av disse er i dag kommersielt tilgjengelige.

Ved framstilling av vaksinen blir ILA-virus dyrket i cellekultur, og viruset inaktiveres deretter med formalin. Vaksinen er tilsatt mineralolje som adjuvans. Vaksinen blir testet for effekt i en kohabitant-smittemodell der vaksinert og uvaksinert fisk blir eksponert for virus fra smittet fisk i samme kar. Kravet for godkjenning er at relativ overlevelsesprosent under eksperimentelle forhold skal være over 70 %.

I vaksinen blir det brukt en kanadisk stamme av ILA-virus som avviker noe fra norske og skotske isolater. I laboratorieforsøk med europeiske isolater oppnår vaksinert fisk omtrent samme grad av beskyttelse som ved bruk av homolog belastningsstamme. Vaksinen brukes i Canada og på Færøyene.

Siden det ikke er utstrakt bruk av denne vaksinen, må det regnes med noe produksjonstid før den eventuelt kan tas i bruk i Norge.

Erfaring fra ILA-bekjempelse med vaksinasjon

Vaksinasjon mot ILA har i mer enn fem år blitt benyttet i fiskeoppdrett på østkysten av Canada. Etter det vi er kjent med, har dette i hovedsak vært vaksine fra samme produsent. Erfaringene er ikke publisert i vitenskapelige tidsskrift, men finnes hovedsakelig i rapporter og bedriftsinterne oppsummeringer.

Erfaringene fra enkeltanlegg er variable, men en større undersøkelse viser effekt av vaksinen (Carol McClure/Larry Hammell). Imidlertid er det i Canada i de senere årene også gjennomført et strengere regime med hensyn på brakklegging og generasjonsskille.

På Færøyene har en systematisk benyttet vaksinasjon som en del av et planmessig bekjempelsesprogram mot ILA. Etter at færøysk lakseoppdrett fikk store problemer pga ILA, ble nesten alle lokaliteter slaktet ut i 2004 og 2005. Fra 2005 er det bare satt ut vaksinert fisk på Færøyene, med unntak av at det holdes mindre grupper med uvaksinerte kontroller i matfiskanlegg. Andre viktige tiltak i bekjempelsen av ILA er bruk av generasjonsskille, brakklegging av lokaliteter før nyutsett og lav fisketetthet.

Alle fiskegrupper som settes ut overvåkes nøye klinisk og med laboratorieundersøkelser for viruspåvisning og evt. histopatologiske endringer. Det har ikke blitt påvist sykdomsutbrudd med ILA, og heller ikke virulente ILA-virus siden 2005 på Færøyene. Tilsynelatende avirulente stammer (HPR0) påvises relativt ofte. Disse stammene påvises da først og fremst hos fisk som har stått i sjøen noen måneder.

Med unntak av ett settefiskanlegg, er det ikke funnet HPR0-positiv fisk som går i ferskvann. Dette indikerer at smitten finnes i sjøen. Settefiskanlegget er ikke ferdig utredet, og det foreligger også her muligheter for forbindelse til sjøvannsmitte.

Innvirkning på diagnostikk

Ved bruk av vaksiner som inneholder intakt virusgenom, vil det teoretisk være mulig å påvise virus som stammer fra vaksinen i vevsprøver fra fisk. Sannsynligheten for dette er størst ved prøveuttak kort tid etter vaksinering. Dette vil kunne influere på PCR-baserte diagnostiske undersøkelser og, i verste fall, resultere i falske positive resultater. En sekvensering av PCR-produktet vil imidlertid kunne skille den kanadiske vaksinestammen fra norske isolater. Ved sykdomsutbrudd av ILA er problemstillingen mindre aktuell. Da vil det alltid foreligger resultater fra flere typer undersøkelser. Erfaringene fra Færøyene gir ingen indikasjoner på falske positive som følge av vaksinasjon. En rekke organer fra et stort antall fisk fra vaksinert og uvaksinert fisk i ferskvannsfasen er testet med RT-PCR uten at det er gjort positive funn.

Vurdering av ILA-vaksinasjon

Oppdrettsnæringen er godt kjent med de positive effektene av vaksinasjon mot ulike bakteriesykdommer. Det har imidlertid vist seg å være vanskelig å oppnå god beskyttelse mot virussykdommer hos fisk med konvensjonelle vaksiner. Erfaringene fra andre sykdommer enn ILA har vist at gode resultater fra laboratorieforsøk ikke nødvendigvis betyr god beskyttende effekt under feltforhold. Vaksinasjon mot ILA har vist seg å ha tilfredsstillende effekt under laboratorieforhold, men det er ingen publiserte vitenskapelige undersøkelser fra feltforhold som dokumenterer god effekt av immunprofylakse som forebyggende tiltak.

Erfaringene fra Canada viser at vaksinasjon ikke hindrer utbrudd i anlegg. Data fra større feltforsøk viser imidlertid en moderat, men signifikant beskyttelse.

Erfaringene fra Færøyene har vist at en systematisk brakklegging og andre smittehygieniske tiltak, sammen med gjennomvaksinering av oppdrettspopulasjonen, har hatt gunstig effekt på ILA-situasjonen. I hvilken grad dette skyldes vaksinen, de driftsmessige tiltakene elleret samspill, er det ikke mulig å konkludere entydig på.

Til tross for et stort antall påvisninger og høye nivåer av HPR0 hos fisk i sjø har det ikke vært klinisk ILA på Færøyene etter at vaksinasjonen ble innført. Om dette beror på at vaksinen hindrer viruset i å etablere seg som en virulent systemisk infeksjon og/eller at det er den allmenne helsestatus som er forbedret (dødelighet <5 % fra utsett til slakt), er uklart. Det er ingen forskjell på uvaksinerte og vaksinerte grupper, men de uvaksinerte gruppene er små og kan være beskyttet gjennom en populasjonseffek.

Dersom vaksinasjon mot ILA har effekt under feltforhold, vil et slikt tiltak sammen med andre driftsmessige forholdsregler kunne bidra til at terskelen for utbrudd blir høyere, og derved bidra til å redusere risikoen for utbrudd. Dette er sannsynligvis den viktigste effekten en kan oppnå ved vaksinasjon mot ILA, og muligheten for å oppnå en slik effekt vil være klart best dersom all fisk i et område vaksineres. Dette er spesielt viktig ved bruk av vaksiner som bare gir moderat beskyttelse. Dersom det likevel kommer til utbrudd, kan vaksinasjon bidra til at dødeligheten hos vaksinert fisk blir mindre, og derved også gir redusert smitteutskillelse. Disse hypotesene er formulert på generelt grunnlag, og vi har i dag ikke vitenskapelig belegg for at de har gyldighet i forhold til vaksinasjon mot ILA med den tilgjengelige vaksinen.

Vaksinen som benyttes på Færøyene tilsvarer de kombinasjonsvaksinene som benyttes i Norge, men inneholder ILA-virus komponenten i tillegg. Dette vil fordyre vaksinasjonen, men innebærer ikke ytterligere arbeidsoperasjoner. Det er derfor ingen indikasjoner på at kombinasjonsvaksiner med ILA– komponent vil bidra til ekstra belastning utover den fisken utsettes for gjennom det vaksinasjonsopplegget som allerede benyttes. Feltoppfølging som vaksineprodusenten gjennomfører på Færøyene har heller ikke avdekket økte problemer med bivirkninger med den aktuelle vaksinen, sammenlignet med parallelle produkter uten ILA-komponent.

Det forutsettes at vaksinasjon gjennomføres i ferskvannsfasen. Fisken bør være vaksinert før den utsettes for smitte. En vet ikke med sikkerhet når eller hvordan fisk smittes, men erfaringene fra Færøyene peker mot et marint reservoar. All faglig og praktisk erfaring tilsier at det er smitteoverføring mellom lokaliteter i sjøen som er viktig i forbindelse med store utbrudd av den typen som pågår i Troms.

Det vil være mulig å vaksinere fisk etter utsetting, men de faglige, praktiske og økonomiske problemene i forbindelse med dette er store, og vaksinasjon av fisk i sjø anbefales derfor ikke.

Ulike strategier ved vaksinasjon mot ILA i Sør-Troms

En optimal strategi vil være utslakting av all fisk i bekjempelsessona, brakklegging og utsett av vaksinert fisk både i bekjempelsessone og i observasjonssone. Ved utsett av vaksinert fisk kan det vurderes om brakkleggingstiden kan reduseres.

Et alternativt opplegg er fortløpende utslakting av enkeltlokaliteter med påfølgende brakklegging og utsetting av vaksinert fisk. Dette opplegget vil kunne medføre en høyere smittebelastning på nyutsatt fisk, ettersom smittet fisk fortsatt vil stå i sona når vaskinert fisk settes ut.

En mellomløsning vil være en koordinert utslakting og brakklegging, hvor nyutsetting skjer i deler av sona og omfatter flere lokaliteter.

Veterinærinstituttet vil tilrå at det ikke settes ut uvaksinerte kontrollgrupper i sona. Uvaksinerte fiskegrupper kan benyttes for å kunne oppdage ILA-smitte og dokumentere vaksinasjonseffekt, men vil utgjøre en risiko som mulig kilde til nye utbrudd. Utbrudd i ei kontrollgruppe vil i neste omgang kunne øke smittepresset overfor den vaksinerte fisken i en slik grad at terskelen for utbrudd overskrides, på tross av beskyttelse etter vaksinasjon.

Konklusjon

Veterinærinstituttet er positiv til at vaksinering forsøkes som et ekstra tiltak for å begrense risiko for utbrudd av sykdom. Selv om kanadiske erfaringer dokumenterer signifikant effekt av vaksinasjon, oppnår en ikke fullgod beskyttelse. Vaksinasjon alene kan derfor ikke erstatte smittehygieniske tiltak, men må ses som et supplement til disse.

Veterinærinstituttet har tidligere gitt anbefalinger om bekjempelsessone. Vaksinasjon kan være et viktig tiltak sammen med andre driftshygieniske forholdsregler. Teoretisk kan det ikke utelukkes at vaksinasjon vil kunne influere på resultatene fra diagnostikk og screening, men under praktiske forhold ansees ikke dette å være et problem. Ut fra en begrenset vurdering har vi ikke kunnet dokumentere ytterligere negative effekter av vaksinasjon.

Siden feltdokumentasjonen på vaksinasjonseffekt er mangelfull, anbefales det at det blir utarbeidet indikatorer som kan benyttes for å evaluere effekten av vaksineringen, samt en plan for eventuell framtidig avvikling av et vaksinasjonsprogram.