Norske miljømyndigheter etablerte derfor i 1986 en nasjonal genbank for villaks for å ivareta arvemateriale fra truede stammer. Genbanken består av en sædbank og en levende genbank. De senere år har genbankaktiviteten også omfattet flere sjø-ørret og sjø-røye stammer. Veterinærinstituttet er nasjonalt kompetansesenter for landets genbankvirksomhet og koordinerer aktiviteten på oppdrag fra Miljødirektoratet.
Dypfrysing av sæd gjør det mulig å bevare gener i tilnærmet ubegrenset tid. Sædbank for villaks er et innsamlingsprogram der en fryser inn laksemelke fra flere vassdrag. Hovedmålet er å sikre mest mulig av den arvelige variasjonen hos norsk laks. Det er per. 2016 frosset ned sæd fra omtrent 200 stammer og 8000 individ, det aller meste fra villaks. Det frosne materialet lagres hos GENO, Hallsteingård oksestasjon i Trondheim og Cryogenetics på Hamar.
Levende genbank
Levende genbank er et tiltak som iverksettes midlertidig for å bevare de mest truede laksefiskstammene til faren er over. Genbanken leverer rogn av lokal opprinnelse til utsetting direkte i vassdrag eller til lokale kultiveringsanlegg, som produserer fisk for utsetting (se figur under). For å redusere faren for smitte inn til genbanken tas det kun inn desinfisert rogn. Stamfisken holdes i ikke anadromt ferskvann hele livet, stammer og delvis årganger holdes atskilt for å opprette smittekiller. Det er per 2016 etablert 4 genbankstasjoner for levende fisk. De ligger ved Haukvika i Sør-Trøndelag, ved Hamre og Herje i Møre og Romsdal og på Bjerka i Nordland. Et femte genbankanlegg er under etablering ved Ims i Rogaland. På de eksisterende fire genbankene er det i dag 16 laksestammer, 8 sjøørret stammer og 2 sjørøyestammer. Ved opprettelse av Ims vil ytterligere et tjuetalls stammer tas inn i levende genbank og sædbank. Ims etableres blant annet på grunn av oppdrettsrelaterte utfordringer for anadrom laksefisk i Hardanger regionen.
Veterinærinstituttets aktivitet i genbanken omfatter innsamling av stamfisk, utarbeidelse av teknikker og prosedyrer for arbeidsoppgaver på anleggene for ivaretagelse av fiskehelse og genetikk. Dessuten dimensjonering av produksjonen for utsett av ulike stadier av fisk. Aktivitetene gjennomføres i samarbeid med sentrale og lokale forvaltningsmyndigheter, regulanter, grunneierlag, interesseorganisasjoner og lokale eller sentrale tjenestetilbydere.
Helsekontroll av villfanget stamfisk
Det er et viktig mål for genbanken er å hindre at sykdomsfremkallende organismer tas inn, oppformeres og spres ved utsetting av rogn og fisk. Spesielt viktige i denne sammenheng er sykdommer som overføres fra foreldre til avkom. Den villfangede stamfisken gjennomgår en helsekontroll som består av obduksjon og PCR-analyser for IPN-virus og Renibacterium salmoninarum som forårsaker bakteriell nyresyke (BKD). De fleste anlegg har dispensasjon fra kravet om testing for furunkulosebakterien (Aeromonas salmonicida salmonicida). Påvising av IPNV eller BKD medfører destruksjon av gyteprodukter. Det er kun befruktet rogn fra IPNV og BKD fri stamfisk, uten tegn til smittsom sykdom som tas inn i genbanken. I enkelte vassdrag, der det over tid har vært krevende å få tak i stamfisk kan konseptet «skitten genbank» benyttes. Dette innebærer fangst av ungfisk med påfølgende oppfôring på et støtteanlegg frem til fisken kan brukes som stamfisk. På lik linje med fisk som fanges i voksen alder, gjennomgår disse en helsekontroll før de tas i bruk.
Opphavskontroll av villfanget stamfisk
All villfanget stamfisk av laks gjennomgår en opphavskontroll som avslører rømt oppdrettsfisk. Kontrollen består innledningsvis av en skjellkontroll som gjennomføres av Veterinærinstituttet. Deretter inngår en genetisk opphavstest hos Norsk institutt for naturforskning (NINA). I tillegg testes slektskapet mellom opphavsfiskene slik at nære slektninger ikke krysses.
Ytterligere informasjon finnes på Miljødirektoratets hjemmesider.