Fotråte er påvist i flere villreinstammer i Norge siden første registrerte forekomst i Rondane i 2007. Utbredelsen synes å øke, og Veterinærinstituttet har derfor økt fokuset på denne sjukdommen. Per juli 2020 har vi registrert tilfeller i Rondane, Nordfjella, Forollhogna, Snøhetta, Knutshø, Hardangervidda, Setesdal-Ryfylke og Reinheimen-Breheimen. Den alvorlige sykdommen er dermed påvist i 8 av de 23 villreinområdene i Norge. I tillegg har Veterinærinstituttet påvist fotråte i den viltlevende reinstammen i Rendalen.
Veterinærinstituttet har en pågående undersøkelse av fotråte hos norsk villrein. For informasjon om innsendelse av materiale til undersøkelse, se veiledning nederst i denne artikkelen.
Smittestoff og smitteveier
Fotråte (digital nekrobasillose) hos villrein skyldes infeksjon med bakterien Fusobacterium necrophorum. Bakterien er godt kjent fra andre husdyrhold, blant annet kan den gi nekrobasillose hos tamrein, og den er med i sjukdomskomplekset som forårsaker fotråte hos sau.
F. necrophorum er en del av normalfloraen i vomma hos drøvtyggere og bidrar til fordøyelsen av fór. Bakterien skilles ut i avføringen hos enkelte dyr, og kan overleve i miljøet i et avgrenset tidsrom. Det forekommer forskjellige genetiske varianter av F. necrophorum og noen av disse har sykdomsfremkallende egenskaper.
Små rifter, sår eller avskrapninger i huden på føttene fungerer trolig som inngangsport for F. necrcophorum. Bakterien har egenskaper som gjør at den kan løse opp vev og forårsake stor skade der hvor den kommer inn i kroppen. Dette skaper en immunreaksjon i bløtvevet som danner store mengder verk. Kroppen vil prøve å avgrense betennelsen og danner derfor verkebyller som inneholder store mengder bakterier. Dersom disse spaltes og bakteriene kommer ut i miljøet vil de kunne være en smittekilde for andre dyr.
Reinens levevis som flokkdyr skaper gode muligheter for smitteoverføringen mellom dyr. Smitteoverføring og etablering av fotråteinfeksjoner skjer hovedsakelig om sommeren, og fuktige vær- og beiteforhold synes å medføre økt forekomst av klinisk halte dyr. En nyere studie hos sau har vist at det er få dyr i en flokk som skiller ut bakterien, og at bakterien har evne til å overleve i lengre tid i et fuktig miljø. Det er imidlertid ikke kjent om dette også er tilfelle hos villrein og hvilken innvirkning omgivelsene har på overlevelsen av bakterien.
Videre vil en stadig oppbløting av huden på foten gjøre den mer utsatt for småskader, som fungerer som inngangsport for bakterien. Terrenget dyrene går i kan også ha innvirkning på mengden småskader som oppstår på beina. Andre faktorer, som f.eks. graden av immunitet (motstandskraft), vil trolig også ha betydning hos de voksne dyrene.
Sykdomstegn
Fotråte var sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet vanlig hos tamrein i Nord-Norge hvor den gikk under betegnelsen klauvråte eller smittsom klauvsjuke (samisk slubbo). Disse betegnelsene er misvisende siden betennelsen normalt ikke angriper selve klauven, men hud og bløtvev over klauvene (se bilde).
Sykdomstilstanden er smertefull, og dyr med fotråte er vanligvis svært halte. Det ses en hevelse i én (oftest) eller flere føtter som skyldes betennelse i fotens bløtvev (bilde 1). Hevelsen er forbundet med et sår/en sårkanal med illeluktende puss (verk) på hudoverflaten (bilde 2). I mange tilfeller griper betennelsen også over på seneskjeder, ledd og beinvev.
Sykdommen ses oftest på bakbeina og opptrer i alle aldersgrupper, men hyppigst hos kalver. Det at andelen angrepne dyr er høyere blant kalver enn i den voksne aldersgruppen, kan tyde på at en del voksne dyr har vært utsatt for smitten tidligere, og dermed utviklet en viss immunitet mot bakterien. Denne immuniteten taper seg over tid, og større utbrudd kan tenkes å være koblet til sesonger hvor den immunologiske beskyttelsen hos voksne dyr er relativt lav.
Det er registrert at enkelte voksne dyr som er angrepet på én fot kan klare seg forbausende bra gjennom vinteren. I slike fremskredne tilfeller ses en kronisk betennelsestilstand med deformerte ledd og varig invalidisering. Disse dyrene vil kontinuerlig skille ut bakterier (verk), og representerer følgelig en smittefare for andre dyr gjennom vinteren og neste sommer.
Diagnostikk
Villreinen er en viktig dyreart innafor Helseovervåkingsprogrammet for vilt (ViltHOP), som Veterinærinstituttet driver på oppdrag fra Miljødirektoratet. Veterinærinstituttet ønsker innsending av føtter fra halte dyr som felles både under og utenom jakt. Vi er også interesserte i å få tilsendt bilder av slike dyr.
Føtter fra halte dyr som felles under jakt kan fryses inn lokalt, og sendes til Veterinærinstituttet når jakta er over. Veterinærinstituttet kan på forespørsel sende ut ferdig frankerte adresselapper som kan nyttes til innsending.
Diagnosen fotråte stilles ved laboratorieundersøkelse av føtter fra halte dyr, med påvisning av typiske sykdomsforandringer og dyrking/identifikasjon av bakterien F. necrophorum.
Forekomst
Det første, identifiserte utbruddet av fotråte hos villrein opptrådte i Rondane Sør i 2007. Ved jaktstart dette året ble det observert mange svært halte dyr og Veterinærinstituttet påviste fotråte hos 20 dyr. Ifølge jaktoppsynet ble det registrert 60 sannsynlige fotråtetilfeller denne høsten, noe som tilsvarer ca. 2 % av sommerbestanden. Det reelle tallet på syke dyr må antas å ha vært høyere, da individer som er angrepne på mer enn én fot trolig fort vil bukke under eller bli tatt av rovdyr, og enkelte dyr kan dø av blodforgiftning. Slike døde dyr vil være vanskelige å oppdage, og dermed registrere.
I 2008 påviste Veterinærinstituttet også et utbrudd av fotråte i Rondane Nord, og deretter har det årlig blitt påvist tilfeller av fotråte i Rondane-populasjonen.
Sykdommen er så langt (per juli 2020) påvist i ytterligere syv villreinområder: Nordfjella, Forollhogna, Snøhetta, Knutshø, Hardangervidda, Setesdal-Ryfylke og Reinheimen-Breheimen. I tillegg har Veterinærinstituttet påvist fotråte i den viltlevende reinstammen i Rendalen.
Høsten 2019 var det store utbrudd av sykdom forenlig med fotråte på Hardangervidda, i Rondane og i Reinheimen-Breheimen. Veterinærinstituttet har mottatt materiale til undersøkelse fra disse villreinområdene, samt fra andre områder med mistanke om enkelttilfeller av fotråte. Prøvematerialet har gått gjennom innledende undersøkelser og arbeidet vil pågå utover høsten 2020.
De mange påvisningene de siste årene avspeiler trolig at fotråte er et økende sykdomsproblem hos villrein, i kombinasjon med økt kunnskap (informasjon) om denne lidelsen hos villreinforvaltningen og jegere. Veterinærinstituttet ønsker derfor høsten/vinteren 2020 å fortsette undersøkelse på materiale fra områder hvor sykdommen allerede er påvist, men også å fokusere på områder hvor sykdommen så langt ikke forekommer. Dette vil over tid gi oss økt kunnskap om sjukdommen hos villrein, samt kunnskap om forhold som øker risikoen for at sjukdom oppstår i et område.
Tiltak
Det finnes ingen mulighet for medisinsk behandling eller kontroll av fotråte i villreinbestandene.
Dyr med sår på nedre deler av beina og/eller som er synlig halte under jakt, bør avlives av smittehygieniske og dyrevelferdsmessige grunner. Det er grunn til å anta at dyr med synlige forandringer på beina vil kunne være en smittekilde for miljøet og andre dyr. En etablert fotråteinfeksjon vil høyst sannsynlig ikke leges. Sterkt angrepne dyr som observeres utenfor jakttid bør derfor også avlives, dersom det er praktisk mulig og flokken ikke forstyrres i for stor grad.
Bruk av slaktet
Slaktet bør behandles på en sånn måte at verkebyller ikke kommer i kontakt med andre deler av dyret, og miljøet. Dyr med fotråte på ett bein og som er i tilsynelatende god allmenntilstand, kan brukes til konsum. Dyr med fotråte på ett bein som i jaktsituasjonen virker allment påkjente (redusert årvåkenhet, trege bevegelser, mangelfull fluktreaksjon, dårlig hold osv.), bør kasseres. Dyr som har fotråteforandringer på mer enn ett bein bør kasseres, uavhengig av allmenntilstand.
Les mer om fotråte hos villrein
- Villrein høsten 2020 – viktig kartlegging av fotråte (nettsak fra 2020)
- Digital Necrobacillosis in Norwegian Wild Tundra Reindeer (Rangifer tarandus tarandus) (pdf)
- Fotråte hos villrein i Setesdal-Ryfylke (nettsak fra 2016)
- Fotråte hos villrein påvist i tre nye villreinområder (nettsak fra 2015)